Neondøden

 

Felleskjøpet lyser opp fra kornsiloen i Ila

En mann ikledd hatt og frakk står under et neonskilt med en nytent sigarett i hånda. Røyken fra sigaretten legger seg som et slør rundt de lysende bokstavene. Neon, et ord som leder tankene til 50-tallets Las Vegas med casino, drinker og lettkledde damer. Et ord som forbindes med det urbane. Sterke farger – gult, grønt og rødt. En gang var det framtiden, men nå står flere av landets neonskilt å forfaller.

En døende noenreklame fra Olav Tryggvasons gate

 

Det vakre og sterke lyset oppstår når strøm kobles til hule glassrør fylt opp med edelgassen neon. Gassen ble oppdaget rundt det forrige århundreskiftet, og det var franskmannen Georges Claude som først kom opp med iden om å bruke neon til belysning. I 1910 ble det første neonskiltet tent på Grand Palais i Paris. I Norge kom den første lysreklamen i neon på plass i 1926. Det revolusjonerende med den lysende gassen var det lave strømforbruket og den lange holdbarheten. Et neonskilt varer gjerne i over 20 år, noe som gjør det mer motstandsdyktig enn et reklameskilt med glødelamper. 50- og 60-tallet ble neonlysets gullalder. Store lysreklamer for Radionette og Conrad Langaard ble plassert ut ved torg og jernbanestasjoner rundt om i landet. I handlegatene byttet butikkeierne ut sine gamle blikkskilt til fordel for de lysende reklameskiltene. Det å lage et neonskilt er fortsatt et eget håndverk. Varme glassrør bøyes til bokstaver og andre vakre motiver. Inne i rørene legges de fluoriserende pulver som er med på å skape de sterke og klare fargene som skiller neonlyset fra det vi får fra LED og halogen.

En klassiker fra en herrekonfeksjonsforretning i Nordre gate

 

I Trondheim blir det stadig færre av disse forseggjorte lysreklamene. Mange av dem står her fortsatt, men de forfaller. De lyser ikke lenger, og bokstavene er i ferd med å ramle ned. Heldigvis finnes det fortsatt noen som tar vare på sin gamle neonreklamer. Det signalgrønne Felleskjøpet-skiltet er som et landemerke å regne, der det skinner intenst fra den gamle kornsiloen i Ila. De enkle og lettleselige blokkbokstavene, fungerer som et fyrtårn for enslige begersvingere på vei hjem, fra en fuktig natt på byen. Dessverre er dette en av de få fungerende neonreklamene i Trondheim. Den lysreklamen som i dag er i ferd med å overta byen domineres av LED, lysstoffrør og plast. Grelle og uestetiske reklameskilt for anonyme lavpriskjeder som Nille, Rema og Coop Ekstra er i ferd med å ødelegge bybildet. De samme skiltene som finnes i hver eneste norsk småby er designet av mennesker uten sans for estetikk og design. Coop Ekstras logo med sine uspiselige gule bokstaver på rød bakgrunn ser ut til å være laget av en fargeblind økonom.

Bilhuset i Kjøpmannsgata

 

Framtiden for neonreklamene er uviss. Byantikvaren i Trondheim har ingen verneplan for de gamle og tidstypiske lysskiltene. Han ser åpenbart ikke verdien av å ta vare på noe så primitivt som kommersiell lysreklame. I Oslo har derimot byantikvaren tatt et lite skritt i riktig retting. Der har Freiauret i Karl Johans gate og det karakteristiske skiltet fra den for lengst nedlagte restaurant Beckers på Grünerløkka blitt vernet. Trondheim torgs Freiaklokke fra 1978 ble i 2012 fjernet til fordel for nok en sjelløs plastreklame. Om utviklingen forsetter, vil det innen ti år ikke finnes noe som heter neon i Trondheim. Det eneste som blir igjen er usmakelige skilt i plast.

Mer Trondheimsneon finnes på #obskurarkitektur 

 

Et nyere neonskilt, trolig fra midten av 90-tallet

Reklame

Et stort stykke Sovjet

Vestre Rosten 77, Fokus banks gamle hovedkontor (1985)

Klokka nærmer seg ni en mandag morgen like ved Fokus banks høyreiste hovedkontor på Tiller. På vei inn mot den monumentale bygningen humper en lang rekke av biler. De ligner en veldig sankthansorm, der de snegler seg inn mot parkeringshuset, denne mørke januardagen på 80-tallet.  En som er delaktig i køen er Hr. Brynildsen. Han parkerer den grå bilen i det grå parkeringshuset, for så å ta den overfylte heisen opp til det grå kontoret i femte etasje. Vel inne på kontoret åpner han den grå stresskofferten, som viser seg å inneholde to morgenaviser, to vørterøl og en bordtennisracket. Racketen blir liggende i kofferten, mens avisene og leskedrikken blir fortært i makelig tempo bak det lille skrivebordet i imitert eik. Klokka tolv er det tomt for leskedrikk, og det er klart for lunsj. Brynildsen setter seg på sin faste plass i kantina, sammen med kollegene Amundsen, Bang og Pedersen. Bang drar en blondinevits som de alle ler godt av. I totida, etter noen timer med bordtennis, støter han på Kaspersen ved kaffetrakteren. Denne forteller om alt arbeidet med Tollefsensaken, om alle de beregninger, kalkuleringer og rapporter som må lages. Brynildsen vil ikke være noe dårligere, han forklarer at han må arbeide videre med Lorentsensaken. I øyekroken ser han Byråsjef Tangen nærme seg, så Brynildsen smetter kjapt inn på kontoret. Der blir han sittende og vente på at klokka skal bli fire, slik at han kan ta seg hjem, vekk fra dette evige tidsfordriv.

Sett fra Vestre Rosten

En forseggjort røykeplass 20 meter fra motorveien

 

Tiller, Trondheims søndre inn og utfartsport. Et sted du passerer på dine reiser mot sør, mot kontinentet og verden. Et sted som er litt nærmere de danske pølsene, snapsen og de kulørte kvinnene, men som ikke kan gi noe menneske hjemlengsel. I denne grå bydel, med sine brede veier og bilbaserte kjøpesentre ligger Fokus banks gamle hovedkontor, ferdigstilt under jappetida i 1985. Den 11 etasjer høye kontorblokka med adresse Vestre Rosten 77 er tegnet av Tore Tønseth fra arkitektkontoret Lien og Risan. Et høyt midttårn med tre sidefløyer hviler på en to etasjer høy betongkonstruksjon, halvveis bygd inn i grunnfjellet. Dette fundamentet forsterker inntrykket av en uinntagelig festning. Et fundament dominert av betong delt inn i avlange vertikale felt. Den samme inndelingen går igjen i de skittenbronsefargede platene på fasaden. Platene er i anodisert aluminium, som ifølge eieren gir bygget et «påkostet 80-talls preg». Mellom de mørke platene sitter rektangulære vinduer i den samme bronsefargen. Bygningen har et brutalt preg, som et Stasi-hovedkvarter i det gamle DDR står den der som et monument over makt og penger. De dystre mørke fargene forteller om at de som holder til her, de ser deg, du skal ikke prøve å lure dem. De lurer deg med skyhøye lånerenter, liten skrift og fondsparing.

Fargerik innredning i resepsjonen

 

Det glaserte inngangspartiet med sitt bølgende tak bryter den strengt strukterte fasaden. Inne bak vinduene finner vi noe som en gang var en travel resepsjon. I dag er stedet med det blankpolerte naursteinsgulvet folketomt, uten noen resepsjonist. Bare en gruppe uformelige, rødeblomstrete møbler fyller det store rommet. De ser ut som om de er plukket rett ut fra en søppelkonteiner. Et eksempel på at mye penger ikke er synonymt med god smak. Innerst i resepsjonen leder tre heiser og en trapp oss videre opp i etasjene. Brungråe heisdører, med matchende lamper står i sterkt kontrast til det knallblå taket.  Det samme taket går igjen i hele trappeoppgangen, der vi på hver trappeavsats finner en liten nisje, akkurat stor nok til å romme en sofa. Sofaene styggere og styggere jo høyere opp i bygningen vi kommer. Bak noen anonyme dører, også disse i blått, ligger kontorene.  Vegg til vegg tepper, dunkle lysarmaturer og glaserte skillevegger, alt i gråbrunt, pryder de smått klaustrofobiske lokalene. Som i resten av bygningen er så å si alt originalt fra den gangen da blokka ble tatt i bruk.

Original sofa og lampe i trappegangen

 

På midten av 2000-tallet valgte Fokus bank å flytte fra den høyreiste kontorblokka på Tiller. I dag eies bygningen av eiendomsbaronen Ivar Koteng, som har fått noen små og mellomstore bedrifter inn i huset. Dessverre for huseieren står flere av kontorlokalene tomme, og iden om å bygge om blokka til boliger har vært oppe til vurdering. Huset er i dag fylt opp med lassevis av eksempler på 1980-talls estetikk. De spesialtilpassede varmeovnene, de futuristiske dørhåndtakene på hoveddøren og den pittoreske  kantina er tre av mange tidsvitner. Sistnevnte er et typisk norsk serveringslokale, der undervektige reke- og karbonadesmørbrød står oppstilt bak buede glassmontere. Kaffen er tynn, og serveringsdisken er gjort i den klassiske, nesten gule eiken. En eikefarge som du alltid finner igjen på offentlige kontorer.  At dette eksemplet på den trauste norske smakløsheten burde tas vare på er det vel heller liten tvil om.

Flere bilder av vakker kunst og arkitektur finner du på #obskurarkitektur

Mange av kontorene i byggingen står tomme

En hemmelig dør på taket

Det norske hus

Alstadgården (1971) sett fra Havnegata

En mann i grå pullover faller død om i Alstadgården på pir 2 i Trondheim havn. Mannen, Direktør Alstad rakk akkurat å bli 67 år gammel. De ansatte stimlet sammen rundt kroppen på gulvet. De tenkte alle sammen med ærefrykt på Hr. Alstad. Mannen som i sin tid fikk bygget den praktiske, og funksjonelle gården der deres arbeidsplass til nå hadde ligget. Den mannen som holdt flammende 17. mai taler fra den lille ballkongen på nordveggen. Herren, sjefen, og velgjøreren som på firmaets sommerfester alltid klaget på at kotelettene var for godt stekt. Alstad, et navn i gul neonskrift klistret fast på bygningens vegger så vel som de ansattes bevissthet. Det var dørgende stille i den mørke kontorgangen, en stillhet som tilslutt ble brutt av direktør Alstads sekretær. – Hvem skal vi ringe? Ingen svarte. Det var nesten tomt i begravelsen.

En systematisk hovedfasade

Alstadgården, oppført i 1971, den gangen da Trondheim havn var et sted forbeholdt lasting og lossing, skip og manuelt arbeid. I dag ligger den der, utrydningstruet blant kongresshotell, callsenter og kapitalforvaltere. Et hullete asfaltdekke fylt opp med biler, og betongblokker omkranser bygningen. Det er parkeringsplass på alle kanter, noe som gjør at gårdens besøkende praktisk talt kan kjøre fram til døra. På Alstadgården er ingen sider like. Den ligner et Pytagoras der ett av hjørnene har blitt kappet av. Gule, riflede stålplater, og geledd av H-vinduer pryder den fire etasjer høye fasaden. Mellom vinduene og platene henger det utvendige persienner. Arkitekten har her valgt å bygge persiennene inn i ytterveggen på utsiden, istedenfor å sette dem bak vinduene inne i huset. En løsning som ikke kan sies å være spesielt vellykket. Riktignok blir det bedre plass der inne, men persiennene blir til gjengjeld møkkete. Fulle av skitt og dritt henger de der som et monument over en mislykket ide. Inngangspartiet bryter med den gule fasaden. Under den avlange baldakinen er veggene og inngangstrappa kledd i lys granitt. Taket på gården domineres av en takterrasse satt sammen av gulmalte planker. Terrassen som sikkert ble bygget med tanke på sommerfester og andre firmasammenkomster ligger der glemt, forlatt, full av råte og malingsflass.

Hva er vel bedre enn å nyte pølser og pils på denne takterrassen

Inne i huset ønskes vi hjertelig velkommen av en mosaikk. På veggen er avlange fliser satt sammen til motiver inspirert av havet og havna. På en kai står en overvektig gås flankert av en sigarett med armer. Det hele ligner noe fra et Commandore 64 spill. Kunstneren bak verket fikk nok aldri den helt store annerkjennelsen. Forhåpentligvis var han bare en ivrig flislegger, ingen pretensiøs dust med kunstnerstipend. Han fikk uansett fritt spillerom i Alstadgården, der flere av husets fire etasjer er sterkt preget av mannens forsøk på kunst.

Kunst som får oss til å tenke

Trondheim havn er i midt i en rivende utvikling. Nye og fantasiløse bygninger popper opp som paddehatter, noe som betyr at Alstadgården snart må vike til fordel for nok et nytt kontorkompleks. Du kan jo spørre deg om denne bygningen er noe vi bør ta vare på. Huset er enkelt, praktisk og fantasiløst, noe som gjør det til et godt eksempel på norsk arkitektur. Det er en fattigslig konstruksjon som skulle være så billig som mulig, i et land der byplanlegging var (og er) synonymt med trafikkplanlegging. Det var ingen krav til at området rundt huset skulle opparbeides med busker, trær og gress. Det var bedre å la asfalten løpe helt opp til grunnmuren, slik at brøytebilen lett kunne brøyte vekk snøen rundt huset. Alstadgården står der som et monument over disse gårdene som finnes rundtomkring i norske byer og tettsteder. Gården har fortsatt mange originale detaljer. Heisen, søppelsjakta, dørene og vinduskarmene er blant dem. Burde ikke denne autentiske bygningen få en velfortjent plass på norsk folkemuseum. Der kan den stå sammen med fattigslige og praktiske norske rønner fra 1800-tallet. Ingen så heller verdien av disse før det var for seint. Ring fortidsminneforeningen, hvis ikke kan Alstadgården måtte gi tapt til fordel for et nytt P-hotels.

Flere bilder av vakker kunst og arkitektur finner du på #obskurarkitektur

En komposisjon av lagerport og ballkong  på nordveggen

Rivningstruet sekstitallsperle

Leangen travbane sett fra Tungaveien

Året er 1965. Sola titter fram over en horde mennesker som har valgt å legge turen til Leangen travbane, denne første lørdagen i april. Banen er fylt opp med menn, noen kvinner og en haug med unger. Mennene følger spendt med, der de ikledd hatt og frakk griper hardt om den nyinnkjøpte travkupongen. Kvinnene holder styr på barna, som stapper kroppene fulle av iskrem, pølser og brus. En av ungene er travelt opptatt med å innta en krone-is med sjokolade. Isen er smurt utover det lubne fjeset, der en liten potetnese stikker ut som et lite skjær i et hav av iskrem. Gutten, den seks år gamle Ivar, sitter på første rad i den nybygde tilskuertribunen. Han er på travbanen med faren, og sammen følger de spendt med på hestene der de løper bak det ruttete vindusglasset. Der Ivar sitter, en vårdag i 1965, vet han ikke at han en dag vil omforme denne idyllen til et lukrativt boligprosjekt.

Den eldste tribunen (1964)

Travbanen ligger bortgjemt i Tungaveien, like ved Ikea og Trondheims nordre utfartsåre. To innglasserte tribuner omkranser den gråbrune banen. Den første av tribunene ble oppført i 1964, mens den andre kom på plass i 1978. Sammen danner de en sammenhengende konstruksjon i to etasjer, der den nederste tjener som serveringssted, mens den øverste huser selve tribunen. Den eldste bygningen er en modernistisk konstruksjon i glass og betong. Første etasje består av en flat, åpen fasade, der store vinduer brytes av betongsøyler. Andre etasjen er et stort rutenett av glass. Store glassflater delt opp av hvite vindussprosser i stål. Over glasset, som en beskytende vinge, hviler det utskutte taket. Sammen med det lyse glasset gjør det at bygningen utstråler en åpenhet, en transparens.

Panoramautsikt over travbanen og Trondheim by

Utsikt mot den nye tribunen i nordøst

Bak vindusglasset står det lange rader av enkle tilskuerbenker i brunbeiset tre. Den brune fargen går igjen i billettluka og røykerommet øverst oppe i bygningen. Her, høyest oppe i huset får man en nesten svimlende panoramautsikt over travbanen og Trondheim by. Hele tribunen er et helt autentisk sekstitall. Med unntak av et par utrangerte rør-Tver, og noen lyskastere er bygningen akkurat slik den var da den sto ferdig. Gamle salongbord og en vakker SEAS høyttaler er bare noen av mange originale detaljer. I travkroa i første etasje har det derimot skjedd forandringer. Lokalet er pusset opp, og ligner en hvilken som helst annen norsk kafe. Kaffen er tynn og klientellet er tilårskomment. Eldre menn sitter sammen i små grupper, bøyd over sine travkuponger. Der sitter de og håper på at «Slippery Pete», «Lucky Gonzales» eller «Happy landing» skal ta hjem seieren, og den store pengepremien. Men, «De spiller stadig vekk på hest, men velger veldig sjelden den som traver best».

Endeløse rekker av brunbeisede benker

I disse dager diskuteres det om travbanen i Trondheim skal ofres til fordel for boliger. I høst la en gruppe eiendomsspekulanter, med Ivar Koteng i spissen, inn et bud på 600 millioner kroner for travbanen. Planen er å rive de gamle bygningene, for så å gjøre denne oasen om til et nytt, fantasiløst boligområde. Travbanen blir dermed nødt til å flytte ut av Trondheim, til Orkdal, Melhus eller Klæbu. Har noen spurt seg om folk er villige til å reise så langt for å få med seg tirsdagsløpet? En slik flytting vil sannsynligvis føre til en langsom død for travsporten, der aldersgjennomsnittet allerede er temmelig høyt. For ikke å snakke om det ressurssløseriet det er å ofre denne perlen av en bygning. En bygning som allerede er i ferd med å forfalle. Taket øverst i tribunen har gått lekk, og store vanndråper faller ned i overfylte plastikkbøtter. Dette lar seg enkelt reparere, og det koster kunne en brøkdel av det det vil koste å bygge nytt. Om man kan verne fantasiløse industribygninger fra sekstitallet, hvorfor ikke en institusjon som i alle år har vært en viktig del av byens kulturliv. La ikke grådighetens herrer styre byen, la travbanen leve!

Originale reklameskilt

 

Verneverdig penisforlenger

Siemensblokka (1962)

SIEMENS, Trondheim

Tidlig på nitten sekstitallet sitter to menn ved hver sin ende av et skrivebord. Bordet er av teak og kontorveggene er kledd med plater av palisander. Den eldste av herrene, en tykk og pløsete mann med en sigar i munnviken snakker alvorlig til den andre. Den tykke er disponent Siemens. Han har nettopp instruert den andre i hvordan han ser for seg selskapets nye kontorbygg i Trondheim. «Den nye kontorbygningen skal være så billig som mulig. Kle den i stålplater, det er rimelig å vedlikeholde. Ja, også skal platene være mørkerøde. Men bygningen skal være høy. Folk i Trondheim skal forbinde Siemens med noe imponerende og eksotisk.» Den andre herren, arkitekten, følger konsentrert den tykkes utlegninger. Av og til noterer han noe i en notatblokk han har liggende på bordet foran seg.

Siemens i snø

Om du kommer kjørende sørfra inn mot Trondheim kan du ikke unngå å legge merke til den høyreiste, røde, blokka, med den store, hvite, Siemenslogoen. Den er som et fyrtårn der den står blant små og lite flatterende næringsbygg.  Den syv etasjer høye bygningen ble oppført for Siemens i 1962 av Herman Krag. Huset er smalt, noe som sammen med den lave omkringliggende bebyggelsen understreker blokkas høyde. Den er modernistisk, enkel og praktisk. Blokka ser ut som en stabel bøker. Seks bibler er stablet oppå en liten salmebok. Salmeboka, husets første etasje, skiller seg fra de andre etasjene. Den er mindre, og den er glasert. Byggets øvrige etasjer består av lange rekker med H-vinduer, et vindu som må sies å være et typisk eksempel på norsk design, praktisk og stygt. Resten av fasaden er kledd med riflede stålplater, malt i skittenrødt.

Riflede stålplater og H-vinduer smykker fasaden

Inne i resepsjonen i første etasje bekles langveggen av de samme røde stålplatene. Sammen med et grått gulv i naturstein gir etasjen et inntrykk av å være en representant for noe industrielt, noe solid og evigvarende. Like strukturert som byggets innside ligger resepsjonen der. Befolket av menn kledd opp i plagg innkjøpt hos Dressmann og Bogerud tekstil. God kvalitet, praktisk, men også billig.

Resepsjonen i første etasje med autentisk heis og heisdisplay

Siemensblokka er i dag vernet, da den var den første i en rekke av lignende Siemensbygninger i Norge. Den er også et godt eksempel på industriarkitektur fra norsk etterkrigstid. Området rundt blokka er fortsatt delikat opparbeidet med en liten park med en klynge eiketrær og en natursteinsvegg. Mye av det originale interiøret er ennå i huset. I karmen til heisdøra sitter blinkende tall som opplyser oss om hvilken etasje heisen befinner seg i. I H-vinduene henger det fortsatt originale gardiner, røde, med gule striper og blå dråper. Gardiner som mest av alt minner om noe man finner i en utrivelige studentbolig. Høyblokka er nøktern og enkel. Strukturert og funksjonell. Om den bør få stå til evig tid kan diskuteres.

En vegg som kunne hatt godt av noen strøk med maling

Parkeringshus i verneverdig bryggerekke

Bilhuset (1960) sett fra Bakklandet

Kjøpmannsgata, en todelt gate mest kjent for sin brannvold og sine fargeglade brygger. Bryggene mot den søvnige Nidelva, minner om en forgangen tid, der transport var noe som foregikk med båt. I bryggerekka som var bygget for skipene ble det i 1960 gjort plass for et bygg tilegnet en ganske annen farkost. En rekke vakre bryggehus ble ofret til fordel for et fire etasjers parkeringshus. Huset var til for disponenter, leger og andre samfunnsstøtter. Nå slapp disse betydningsfulle herrer å bruke noe så primitivt som buss eller sykkel på sine reiser inn til kontoret. Nå kunne de bare sette seg bak rattet, i et av sine nyinnkjøpte bensinsluk, for så å fare til Bilhuset i Kjøpmannsgata 41.

Over inngangen til P-huset henger forsatt et gammelt neonskilt

Om man spankulerer nedover Kjøpmannsgata fortoner Bilhuset seg som en del av bryggerekka. Kanskje observerer man at det er litt nyere enn de andre bryggene. Kanskje legger man merke til at fargen er litt blassere, ikke så fargesprakende som brygghusene fra 1700-tallet. Axel Guldahl jr., arkitekten bak parkeringshuset, har med begrensede ressurser prøvd å få bygget til å gli mest mulig inn i omgivelsene. Taket ser ut som taket til fire brygger. Som fire bratte tinder skyter de opp mot himmelen. I langveggene er det satt inn smale, høye, vinduer, flankert av blikkplater. Blikkplatene er lagt loddrett utenpå fasaden, slik at vinduene blir liggende innfelt mellom dem. De mørkebrune platene danner en ensformig fasade, uten kreativitet eller livsgnist. Dette er ikke fasaden til et oppadstigende reklamebyrå, fylt opp med kreative menn med bolleluer og skjegg. Det minner mer om framtoningen til en regnskapsfører i pullover, med et ansikt like skittenhvitt som fasadens murpuss. Og ganske riktig, det er ingen reklamebyråer i huset. En bensinstasjon, en bilforhandler og en rekke holdingselskaper med låste dører, og tomme postkasser holder til i p-husets næringsdel. Smale trapper, og trange ganger leder fram til de anonyme, hvite, dørene. Herfra kan man ta seg rett inn i parkeringsanlegget.

Originalt stålrekkverk

Selve P-huset er trangt og kronglete konstruert. Hver etasje er delt opp i flere rom, med smale åpninger. Bygget er oppdelt i åpne halvetasjer, adskilt med stålrekkverk, konstruert av bøyde jernstenger. Hvert plan har ulik takhøyde, noen ganger er ikke taket høyere enn 195 centimeter. I den øverst etasjen er det skråtak, noen som minner mer om en låve enn et parkeringshus i Trondheim sentrum. Det virker som om arkitekten først tegnet bygningens utside før han bestemte seg for hvordan huset skulle utformes innvendig. Den varierende takhøyden og de små rommen kan tyde på det. Innsiden bærer preg av å være bygde på billigst mulig vis.

Det er ikke gjort store forandringer her siden 1960-tallet. Originale skilt, høyttalere og heisdører vitner om en for lengst tilbakelagt tidsepoke. Det autentiske neonskiltet over inngangen lyser innbydende mot parkeringssøkende bilister. Bygningens kvaliteter ligger i at den ikke framstår som dominerende i forhold til de gamle bryggene. Byggehøyden og skråtaket vitner om en arkitekt som faktisk har tatt hensyn til omgivelsene han bygger i. En hensynsfullhet og respekt man ikke kan forvente fra en arkitekt i rivningen og historieløshetens tiår. Det forsvarer riktignok ikke at en rekke vakre brygger fra 1700-tallet måtte vike til fordel for P-huset. Likevel, resultat ble ikke så aller verst.

I 1960 dekket Filmavisen åpningen av Trondheims nye parkeringshus. Se klippet her.

Sommeren 1978 var det ESSO som drev bensinstasjon i Bilhuset. I dag er det Hydro Texaco som eier stasjonen. Fotograf: Gunnar Houen. Bildet er hentet fra Trondheim byarkiv.

 

Bilen bak brutal betong

Parkeringshuset sto ferdig i 1964

Ut fra fjellskrenten ved Høyskoleparken skyter en lang odde ut i Elgesetergate. En odde så grå som det norske grunnfjellet. Noe bastant, noe naturlig, nei det er natur. Eller kanskje er det et skip. Et frakteskip som krysser Panamakanalen. Elgestergate, Trondheims Panamakanal. Trondheims svar på Nilen. Der den strømmer gjennom bydelen som en rett å, okkupert av personbiler og vogntog. En gate der menneskene er forvist til smale fortau, og røde menn som aldri forsvinner. I en slik gate ligger den største gesten som kan skjenkes en bil. Et hus som er til kun for bilen, parkeringshuset i Elgesetergate 21B.

Rotunde sett fra Klæbuveien

Parkeringshuset ble tegnet av Axel Guldahl jr. for «Tronhjems drosjeeieres salgslag». Huset sto ferdig i 1964, midt i bilismens glansdager. I bilens gate, Elgesetergate, der en ny reguleringsplan skulle sørge for at den allerede brede vei skulle bli enda bredere.  At all trafikken fra Oslo til Trondheim og fylkene nordafor skulle ledes gjennom denne gaten. Det nye parkeringshuset skulle sørge for at folk fikk et sted å sette sitt nye framkomstmiddel. Huset er satt sammen av en rotunde, og en rektangulær kloss som løper ut mot hovedveien. Den består for det meste av betong og glass. Betongen er massiv og tung. I enden nærmest Elgestergate er bygningen delvis kledd med blikkplater. På langsidene av p-huset løper lange kolonner av små avlange vindusflater av frostaglass. Fra utsiden kan det se ut som om bitene danner en egen flate for hver etasje. Førsteetasjen er derimot åpen, helt uten glass som om den tidligere tilhørte en bensinstasjon. Her, under bensinstasjonstaket er det fortsatt originale fliser. Enkelte autentiske lamper finner man også mellom de lange radene av døende lysarmaturer. Alt forfallent, skrikende på en snarlig renovering.

Rotunde

Innvendig er det heller ikke mye annet enn umalt grå betong og glass. I den trange rotunden kan de få bilen som velger å legge veien hit kjøre opp til ønsket etasje. Hele bygning har noe ødslig og futuristisk over seg. De umalte betongveggene og det frosta glasset gjør at huset føles kaldt. Bedre blir det ikke av at enkelte av de mindre vindusåpningene er fylt igjen med nettinggjerder, som i et fengsel. Likevel, denne enkelheten har noe fengslende over seg. Det er så enkelt, så minimalistisk og så funksjonelt at det på en eller annen måte blir vakkert. Tiden har stått stille inne i huset. Gamle treporter, og en nødutgang fylt med flere duelik og kilovis med fugleavføring tyder på at det ikke er her framtiden ligger. Et slitent bilvaskeri, og noen andre små bilrelaterte virksomheter bekrefter inntrykket av at bygningen ikke har lenge igjen. I dag foreligger det planer om å rive p-huset til fordel for et nytt overdimensjonert boligkompleks. Om prosjektet blir satt ut i livet vil Trondheim bli en obskur perle fattigere.

.

Det er ikke mange som velger å parkere bilen her

Original rulleport

 

Byggingen av P-huset i Elgesetergate. Bildet er tatt i 1964. Fotograf: Ukjent. Bildet er hentet fra Municipal Archives of Trondheim (Trondheim byarkiv)

Pirrende 50-talls trapper (IDUNGÅRDEN, Trondheim)

Idungården (1957) i Olav Tryggvasons gate 24, Trondheim

Der Trondheims paradegate Olav Tryggvasons gate møter den lunere og nettere Carl Johans gate ligger en sju etasjers modernistisk forretningsgård. Gården ble oppført 1956-1957, og ble tegnet av arkitekten Bjarne Borgersen for forsikringsselskapet Idun. Et mektig og voksende foretak skal vi tro byggets fasade. Oppdelt i et stramt rutenett, ved hjelp av betongpilarer, blågrønne plater og vinduer av teak. En fasade som gir et inntrykk av noe trygt og stabilt. En fornemmelse av at de foretakene som holder til her, de har alt på stell.  De har innarbeide systemer og strenge rutiner som følges til punkt og prikke. Om det mot formodning skulle bli slinger i valsen, vet vi at en snarrådig kontorsjef eller disponent straks vil ordne opp, og føre skuta på tilbake rett kjøl, tilbake til den ordnede og kontrollerte hverdagen. En hverdag der alle selskapets forsikringsagenter, disponenter og sekretærer ankommer arbeidsplassen i nitiden. Vi ser dem der de haster inn gjennom en av bygningens tre hovedinnganger. Noen hviler hendene på det smekre og glattpolerte trappegelenderet av teak, mens de setter føttene på den harde og tillitsfulle granittrappa. Andre velger heisen, der de heller hviler øynene på den lysende heiskonsollen, enn på sine medpassasjerers morgentrøtte ansikter.

 

Øverst i oppgang C

 

I dag står trappoppgangene og heisene der som et frosset femtitall. Det er nesten så man kjenner lukten av pipetobakk når man ser de smekre vindusrammene og trappegelendrene, alt i lys teak. Vinduene er satt sammen av dobbelt isolasjonsglass, og er av typen Thermopane. De er utstyrt med dominerende vindushåndtak, en stor hvit kule som er festet på et lite stålrør i krom. Trapperekverkene består av smale hvitmalte jernstolper, som sammen med det nette gelenderet og de hvitmalte veggene gir et lyst og luftig inntrykk. Gården har tre slike trappeoppganger. I de to minste holdes gelenderet oppe av enkle loddrette stålrør, som brytes brutalt av, når de når trappeavsatsene. I hovedoppgaven, oppgang A, finner vi det vakreste og mest forseggjorte trapperekkverket. Skråstilte, smale, jernstolper danner en bølgende konstruksjon, som buer seg elegant når rekkverket runder trappeavsatsen. En konstruksjon som gir oss en føles av fart, eleganse, som en sydlandsk danserinne med hendene fulle av flagrende silkesjal.

 

Smekker trapp i oppgang A

 

Ved inngangen til trappen i oppgang A, møtes vi av en klassisk 50-talls mosaikk av den norrøne guden Idun. Mosaikken domineres av blå og grønne steiner. Oppgang A er byggets hovedinngang, der forsikringsfolket en gang dominert. I de andre og mindre påkostede oppgangen hastet leger og forretningsførere til sine kontorer. Disse oppadstigende og framtidsrettede menn skuet utover byen fra sine høyt beliggende kontorer. Ned i første etasje handler de fremadstormende menns koner i de moderne galleriforretningene. Gårdens førsteetasje har flere slike butikklokaler, alle med store forlokkende vinduer som vender ut mot gaten. Bak vinduene finnes flere toetasjes forretninger, der andre etasje består av et galleri. Opp til galleriet leder en hvitmalt trapp, med et rekkverk av hvite stålrør. Mellom stålrørene er det spendt hvitlakkerte vaiere. Denne trappen er bygget i 1954 av en håndverker som mottok beskjedene 5 kroner og 70 øre timen for jobben. Her lever mye av den vakre 50-talls estetikken videre, side om side med moderne, minimalistisk butikkinnredning. Fortsatt sees den originale teaken på brystpanelet og i vindusrammene.

 

Elegant og nyrestaurert trapp i klesbutikken Flippa K.

 

Andre steder i bygningen har dessverre mye av den autentiske dekoren måttet gi tapt til fordel for framskrittet. Kontorer og ganger bærer preg av å ha blitt renovert en gang iløpet av de siste tjue årene. Taket er senket ved hjelp av hvite takplater, som ligger som et skjold utenpå den originale himlingen. Platene gir kontorene bedre akustikk og isolasjon, men bidrar samtidig til et mer klaustrofobisk innemiljø. Det blir kun to meter mellom gulv og tak, noe som sammen med de hvite lysstoffrørene gjør gangene og kontorene trange og sterile.

 

Inngang oppgang C

Trapp i oppgang C

 

Flere av butikklokalene er også totalrenovert og overtatt av dyre merkebutikker. Forretninger der man ikke kommer langt med en vanlig arbeiderlønn eller et stipend fra statens lånekasse. En hipp og anonym grillrestaurant har flyttet inn i den gamle puben Carl Johans lokaler . Men, til tross for alt dette er det fortsatt mang fine detaljer som bør tas vare på. Bommerangformede dørhåndtak, og tidstypisk dørskilt er enkelte steder fortsatt helt intakte. Forhåpentligvis finnes det noen som verner om disse tidstypiske kulturminnene, for på den måten å la Idungården leve videre som et eksempel på 50-talls arkitekturen.

Om du ikke har fått nok av obskur arkitektur finner du flere bilder på Instagram, #obskurarkitektur. 

En gammel gård måtte vike til fordel for Idungården. Fotografert tidlig på 1950-tallet. Fotograf: ukjent.  Bildet er hentet fra Municipal Archives of Trondheim (Trondheim byarkiv).