Midtbyens mest bortgjemte kirke

Misjonskirken i Trondheim (1964)

MISJONSKIRKEN, Trondheim

Et steinkast fra Nidarosdomen ligger en kirke som få har besøkt.

Langs med den trafikkerte Prinsens gate ligger kirkene som perler på en snor. Betel, Frelsesarmeen, Baptistkirken og Metodistkirken, alle sammen har de valgt å legge sine gudshus her, i umiddelbar nærhet til Nidarosdomen. Bak denne muren av religiøse byggverk åpenbarer det seg nok et gudshus. Til tross for at det ligger omgitt av andre kirkebygninger framstår huset som merkelig bortgjemt, der det grenser til jugendgårdene i det engelske kvarter. Misjonskirken ble oppført av arkitektene Lien og Risan i 1964. Bygningen som har adresse Arkitekt Christies gate 1c, er en kirkebygning bestående av to rektangulære fløyer.  En enetasjes kontorfløy er satt sammen med den noe høyere delen der selve kirkerommet ligger. Alt kledd i brunrød teglstein, et materialvalg typisk for etterkrigstidens kirkebygninger. Mursteinen brytes av store, avlange vindusflater i frostaglass, oppdelt av tykke vertikale stålsprosser.

Baksiden av kirken

 

Under et av de største vinduene kommer grunnmuren tydelig fram, en grå mur preget av ventilasjonsluker og andre ubestemmelige rør og luftehull. Rundt muren er det asfalt. Der ligger den, grå, humpete og hullete som en gammel elefant med hudproblemer. Resten av området rundt kirken kan heller ikke sies å være spesielt pent opparbeidet. En romslig parkeringsplass med grusdekke og en liten gressplen med et par skjeve lyktestolper er det som møter oss på baksiden av kirken. Et område som bærer preg av manglende vedlikehold og lite planlegging.

Gustent gress og skjeve lyktestolper på baksiden av kirkens kontorfløy

 

Selv om området rundt kirken virker halvferdig og lite helhetlig er innsiden av kirkebygningen gjennomført. Den brunrøde teglsteinen går igjen også her, der den bekler veggene bak hoveddøra. Den samme fargen pryder også gulvet som er kledd med fliser av brent leire. Flisene er delikate, men dessverre umulig å holde rene. Heldigvis for kirkens folk er det ingen slike fliser i husets midtpunkt, det store kirkerommet. Rommet er med sine store vinduer, og hvitkalkete teglsteinsvegger, det lyseste rommet i hele kirken. Det er et rektangulært rom, uten annen utsmykking enn korset over prekestolen. Lyset fra et av de avlange vinduene faller behagelig på denne mektige støpejernskonstruksjonen.

Røde, smakløse stoler kan hektes sammen til lange kirkebenker

 

Hele kirkebygningen bærer preg av å være nærmest autentisk. Bortsett fra nye, røde kirkebenker og et par moderne lamper, er kirken nesten slik som da den sto ferdig på midten av sekstitallet. Flere steder finner vi gamle toaletter, og i kjelleren kommer vi over noen hvite panelovner av merket Elektra. Ovnens store og hvite flate, brytes av en enkel komfyrbryter, satt inn for å kunne regulere temperaturen. Enkelt, nymoderne og overraskende smakfullt.

Original Elektraovn

 

Selv om kirkens interiør og tilhengere stadig blir eldre er bygningen fortsatt mye brukt. Det avholdes ukentlige lunsjsammenkomster, og kirkerommet benyttes som øvingslokale for kor og andre musikkelskere. Kirken ble bygget som flerbrukskirke, noe den fortsatt er. Den bærer preg av å være lite prangende, enkel, men samtidig gjennomført. Arkitektene tok til og med hensyn til den omkringliggende bebyggelsen, da de valgte å bruke teglstein som fasademateriale. Et materiale som bekler flere av de omkringliggende bygårdene. Det som derimot ødelegger inntrykket av kirken, er at nabotomta i Helmer Lundgrens gate fortsatt står ubebygd, full av grus og biler. Da Misjonskirken ble planlagt bygget på slutten av femtitallet, ble like godt all bebyggelse sør for kirken revet. Planen var at det skulle bygges noe mer her. Merkelig nok har denne byggingen aldri blitt noe av. Nå, nesten 60 år etterpå ligger fortsatt denne ubebygde plassene der, som et minne om en tid da det å rive ble sett på som et framskritt.

Misjonskirken ligger vegg i vegg med en grusplass

På slutten av 50-tallet ble bebyggelsen i Helmer Lundgrens gate ofret til fordel for Misjonskirken  og en grusbelagt parkeringsplass. FOTOGRAF: Schrøder. Bildet er hentet fra Trondheim byarkiv

 

Reklame

En nøysom hyllest til naturen

Norsk Geologisk Undersøkelse (NGU) (1961)

Bli med inn i bygningen som rommer en av Norges største steinsamlinger.

Lade, en bydel helt nord i Trondheim. Et område som kjennetegnes av en eviglang gate, og et bilbasert kjøpesenter, fylt opp av gjerrige Nordtrøndere med en forkjærlighet for Grandiosa og billig dopapir. Med sine alt for store biler forpester de naturen og lufta for bydelenes 6000 innbyggere. Lade er heldigvis mer enn bare biltrafikk og Coop Obs. Om du beveger deg en kilometer nord for den gigantiske kjøpefesten, kommer du til et hvitkalket bygningskompleks omgitt av grønt gress og velskapte bjørketrær. NGUs hovedkontor er tegnet av arkitektene Harestad, Tønseth og Schjetlein og det sto innflytningsklart sommeren 1961. NGU (Norsk geologisk undersøkelse) som tidligere hadde holdt til på Victoria terrasse i Oslo, ble den første statlige etaten som ble flyttet ut av hovedstaden. Komplekset i Leiv Erikssons vei 39 har siden den gang blitt påbygd i en rekke ganger, og det er i dag arbeidsplass for ca. 200 personer.

Symmetrisk fasade med kraftig grunnmur

 

Den over 50 år gamle hovedbygningen har ikke gjennomgått de helt store forandringene siden den var ny. Den hvite fasaden som vender ned mot fjorden, minner aller mest om et sommerhotell fra en norsk 60-talls film. Det skulle ikke forundre meg om en middelaldrende og sommerbrun Henki Kolstad kom spankulerende ut av hovedinngangen, med armen rundt en farlig ung pike. Den enkle fasaden er et typisk eksempel på den nøysomme norske arkitekturen fra etterkrigstiden. Der vindusrammer i teak er satt inn i nisjer med brystpanel av svartlakkert blikk. Fasadens evige symmetri brytes ved hovedinngangen, der en sidefløy med en åpen underetasje strekker seg utover i landskapet. Her går et stort panoramavindu, også dette i teak, nesten i ett med jorda og naturen. Fasaden er foruten den hvite pussen, kledd i lys teglstein. Den lyse teglfargen som skapes av steinens høye kalkinnhold, er med på å gi fasaden et imøtekommende og organisk preg.

Sidefløy med smakfull komposisjon av teak og tegl

 

Den samme teglsteinen finner vi igjen i foajeen. Bak den lite fryktinngytende hovedinngangen åpner dette avlange og lyse rommet seg. Her reflekteres lyset av det polerte granittgulvet, som opptar det meste av førsteetasjen. Sentralt i rommet ligger en enkel og åpen trapp som leder videre oppover i etasjene, der lange ganger med linoleumsgulv og teglsteinsvegger fører fram til de spartanske kontorene. Lyse rom, like enkle og funksjonelle som resten av bygningen.

For å få bedre akustikk og lavere strømregning har taket i gangene blitt kledd med plater

 

Om vi derimot velger å vandre nedover kommer vi til kjelleren. Der ligger endeløse rekker med arkivskap og pappesker. Hyllemeter på hyllemeter fylt opp med kart, plantegninger og steinprøver. Et herlig sted for steinfantaster og kartentusiaster.

 

Ikke bare gamle kart og steinprøver blitt tatt vare på, også den gamle hovedbygningen bærer preg av å være i gode hender. Fortsatt finner vi originale vinduer og heisdører i edeltre, som smelter fint sammen med den autentiske veggbekledningen. Bygningen er et godt eksempel på arkitektur som tilpasser seg omgivelsene, og den omkringliggende naturen. Den fire etasjer høye kontorfløyen sklir fint inn i blant trær og busker i det småkuperte terrenget. Den er enkel, lite monumental og er et typisk eksempel på statlige bygg oppført i etterkrigstidens sosialdemokrati.

Metervis med prøver i kjelleren

 

I nyere tid har derimot bygningen blitt utvidet. Den første påbygningen skjedde på 70-tallet, da en ny fløy ble oppført i øst. Denne nye bygningskroppen har dessverre ikke de samme kvalitetene som den gamle hovedbygningen. Gangene er trange og klaustrofobiske, og fasaden har blitt kledd med hvite veggplater, et kjennetegn på dagens frykt for vedlikehold. Heldigvis har de nye arkitektene ikke gjort så alt for store inngrep i naturen, og de nye bygningene framstår ikke som skjemmende eller malplasserte, bare kjedelig og fantasiløse.  Dagens bygningskompleks er uansett et godt eksempel på hvordan man med enkle midler har bygget både effektivt og billig, uten at det har gått på bekostning av kvaliteten. At en bygning kan være omgitt av fri natur, ikke bare parkeringsplasser dekorert med betongblokker og kjettinggjerder, er noe flere arkitekter kan ta lærdom av.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

Bygningene som er oppført etter 1970 har i nyere tid blitt kledd med hvite veggplater

Arkitektene Harestad, Tønseth, Schjetlein diskuterer brystningsplater. Foto: NGU

Byggingen av NGUs nye hovedbygg. Bak troner blokkene i Harry Borthens vei. Foto: NGU

Foto: NGU

Foto: NGU

NGU bygninger på Østmarkneset ca. 1963. Foto: NGU

Nord-Europas mest moderne

Trondheim havnelager  (ca. 1955) sett fra sentrum i sør

HAVNELAGERET, Trondheim

I dag er det rivningstruede anlegget et fascinerende kaos.

Langsmed Pir II på Brattøra ligger et av byens mest karakteristiske byggverk. Bygningen som mest av alt ligner en usymmetrisk og forspist tjukkas er plassert et steinkast fra kaikanten på Brattøra. Området som en gang var fylt opp av båter og gaffeltrucker, ligger i dag nesten forlatt. Bare noen halvgamle biler opptar plassen rundt den syv etasjer høye konstruksjonen, som i dag rommer lager og kontorer. Havnelageret som ble oppført av arkitekt Bjarne Borgersen midt på 1950-tallet, var i sin tid et av de mest moderne havneanleggene i Nord-Europa. Det var i en tid da truckene og pallene nettopp hadde gjort sitt inntog på de norske havnene. Fortsatt var det flere tiår til containertrafikken skulle revolusjonere godshåndteringen, og med det gjøre lager i flere etasjer nærmest overflødig.

Dører går rett ut i løse lufta på Havnelagerets hovedfasade

 

Havnelageret framstår i dag som en av de mest dominerende og monumentale bygningene på Brattøra. Den rektangulære bygningskroppen er kledd i hvit og grå puss. Pussens dominans brytes på hovedfasaden, der nisjer bekledd av rødbrun teglstein og grønnmalte planker er med på å gi bygningen et herlig kaotisk preg. Det evig virvaret forsterkes av en salig blanding av ulike typer dører og vinduer, som er satt inn i de avlange feltene. Nesten ingen av disse nisjene er like, de er alle preget av et fokus på det praktiske, der fasadens helhet og utseende har kommet i andre rekke. Resten av byggets fasade er også preget av kaos. Ingen av sidene er like, og flere steder er lange vindusbånd satt sammen med enslige H-vinduer og bulkete ventilasjonsluker.

Et tynt tak i spennbetong henger over den gamle vareleveringen

 

I første etasje er det derimot noe mer orden. Her ligger rekker av lagerporter og lasteramper. En lang baldakin i armert betong, løper ut fra veggen over den gamle vareleveringen. Den slanke konstruksjonen bæres utelukkende av armeringen og forankringen i veggen. Her er det ingen søyler eller pilarer. Anleggets mest framtredende del finner vi helt i toppen av bygget. Her ligger husets høyeste punkt, kontrolltårnet, som i dag er Åge Aleksandersens studio. Den kvadratisk kassen med sine skråstilte vegger og avlange vindusbånd minner om et kontrolltårn fra en perifer flyplass.

Lite flatterende fargebruk i trappeoppgangen

 

Bygningen har tre trappeløp som alle sammen fører opp til et virvar av kontor og lagerlokaler. Oppgangen er preget av at kun det mest nødvendige har blitt oppgradert. Fortsatt finner vi originale heiser. Gulvbelegg i knallblå linoleum og trapperekkverk i sennepsgult vitner om mangel på smak og estetisk sans. Det samme gjør den obligatoriske takterrassen på toppen av taket. Å kalle det en terrasse vil være en overdrivelse. En platting er et mer dekkende uttrykk. Hjemmesnekret, med et rekkverk av rustne jernstolper og et dekke fylt opp med halvråtne benker. Heldigvis er ikke dette husets høydepunkt. Det mest spennende finner vi i kjernen av bygget.

Åges tårnstudio har utsikt over byen og en falleferdig takterrasse

 

Selve navet i bygningen er det store lageranlegget. Endeløse ganger går på kryss og tvers gjennom huset. Med sin sparsomme belysning og sine slitte betongvegger minner de aller mest om de korridorene vi finner i gamle militærbunkere. Det hele kunne vært tatt rett ut av en spenningsfilm, der amerikanske spioner smyger seg gjennom de mørke korridorene på jakt etter rødskjortenes hemmelige kommandosentral. Om det finnes en sentral, ville den i så fall ha ligget bak en av de kraftige ståldørene som hindrer oss fra å komme inn i de mindre lagerrommene. Derimot er det mulig å ta seg til de romslige vareheisene. Mange av dem over 60 år gamle.

 

Brede lagerganger, her også malt i hvitt

 

I dag går Havnelageret en uviss skjebne i møte. Havnedirektøren i Trondheim sendte nylig en forespørsel til byantikvaren, der han spurte om det ville være greit å rive den tidstypiske bygningen. Heldigvis satte byantikvaren ned foten, da han mener at havnelager B har klar antikvarisk interesse. Dagens havnestyre skal heller ikke ha noe umiddelbart ønske om å rive bygningen. Men, havnestyrer og byantikvarer sitter ikke for evig. Hva som vil skje med Havnelageret om ti år vet ingen. Huset er ikke vernet, så det kan godt hende at en skruppelløs eiendomsspekulant vil finne på å rive bygningen.

 

Havna i Trondheims syder ikke akkurat av liv. Containertrafikken er flyttet til Orkanger, mens dagens godsterminal etter planen skal plasseres sør for byen. At det blir en utbygging her, i stil med den som har foregått ute på Brattørkaia er ikke usannsynlig. Spørsmålet er da hva som vil skje med Havnelageret. Bygningen kan lett transformeres til noe annet. Hva med et kultursenter, med studentboliger, atelier, caféer og brukthall? Mulighetene er mange, det viktigste er at bygningen brukes og tas vare på. Den har en fascinerende kaotisk fasade som er helt unik i Trondheim. Kanskje ikke direkte pen, men spennende. Noe som gjør at bygningen står i sterk kontrast til dagens gull-lakkerte hoteller og platekledde kontorkompleks.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

Havnelageret sett fra nord

Her hviler Hitlers soldater

Havstein krigskirkegård (1943/1960)

HAVSTEIN KRIGSKIRKEGÅRD, Trondheim

I et område befolket av mennesker med overdimensjonerte hus, dobbeltgarasjer og børstraktorer ligger Trondheims mest særegne gravlund. Gravplassen ligger på en bakketopp, like nedenfor Havstein kirke, med utsikt over Byåsen, sentrum og en idyllisk kornåker. Havstein krigskirkegård ble anlagt i 1943, midt under den andre verdenskrig, som en felles gravlund for falne tyske soldater. Det var tyskerne som sto for byggingen av gravplassen, som hadde over 1000 gravsteder ved krigens slutt. I 1955 ble gravlunden utvidet, da ytterligere 1931 kister ble flyttet hit fra lokale kirkegårder i Midt-Norge og på Vestlandet. Utvidelsen av gravlunden ble finansiert av den norske stat, og kirkegården rommer i dag 2992 gravplasser. Anlegget vedlikeholdes av organisasjonen  Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge.

Inngangen

 

Det første du som besøkende legger merke til, er det bastante inngangspartiet. Det er rektangulær kloss, bygget i grovhugget granitt, med en liten metaldør midt på fasaden. Bak den lille, men tykke døra ligger ett åpent rom uten endevegg. Det ligner mest av alt et gresk tempel, der to tykke søyler holder oppe en kraftig granittbjelke. Den monumentale konstruksjonen minner om et overdimensjonert busskur, med sin åpne fasade og sine to grove granittbenker.

Store steintavler opplyser om hvor de tyske soldatene falt

 

Resten av kirkegården er også bygget med denne mørke granitten.  Murer, kors og gravsteiner har alle den samme dystre og harde fargen. De lave murene rundt anlegget minner om de steingjerdene vi finner rundt en bondegård. Et stort kors står midt i gravlunden. De andre korsene er gruppert tre og tre bortover plenen, mens gravsteinene ligger nedfelt i marken. Store, spredte trær sørger for at de døde også får pauser fra solen Bortsett fra disse trærne, bærer anlegget preg av en streng struktur. Det kjennetegnes av en klassisk arkitekturstil, en stil som var mye brukt av nazister og fascister.

Gravsteiner lagt i rette linjer

 

Dagens krigskirkegård er unik i Trondheimssammenheng. Det råder en egen stemning her, en egen ro. Det er et sted for refleksjon og depresjon. En vårdag i april ligger området der, stille og forlatt. Det er ingen tegn til aktivitet, hverken fra nazisympatisører eller de dødes slektninger. På en av gravene ligger det en blomsterbukett, en bukett som viser seg å være av plast. Det ser ut til at de fleste vil glemme at denne plassen eksisterer. Selv ikke de som skal vedlikeholde gravlunden, har tenkt på de falne soldatene. Flere steder er gravsteinene i ferd med å bli en del av naturen, der de  forgjeves kjemper en kamp mot gress og mose. Hele dette vedlikeholdsetterslepet står i sterk kontrast til nabokirkegården, Havstein kirkegård, der gartnere og gressklipperbiler er i full sving med å gjøre klar til våren. 

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

Plastblomster pryder soldatens grav

Er dette Steinkjers nye moské?

Steinkjer brannstasjon (1950/1964)

STEINKJER BRANNSTASJON

I en av Steinkjers mest anonyme gater ligger et av byens mest oppsiktsvekkende signalbygg. Med sitt 27 meter høye vakttårn kan Steinkjer brannstasjon skimtes fra alle byens gater og veier. Den ligger der som en ansamling av rektangulære klosser, satt sammen til å bli et av byens største gjenreisningsbygg. Etter at Steinkjer ble bombet i april 1940, var det bruk for en ny brannstasjon. Stasjonen som sto ferdig i 1950, ble tegnet av arkitekten Axel Guldahl jr. Guldahl står bak flere bygninger i Trøndelag, deriblant Trondheims gamle hovedbrannstasjon i Søndre gate. Som på stasjonen i Trondheim er fasaden til anlegget i Steinkjer kledd med grå puss. Fasaden bærer også her preg av en streng symmetri, der kvadratiske vinduer rammes inn av kvadratisk nisjer. Vinduene som originalt hadde rammer av teak, har nå blitt erstattet med nye h-vinduer med brunrøde rammer. De nye vinduene mangler helt den vakre stoffligheten vi finner i det lysebrune edeltreet.

 

Fasaden består av rette linjer, nye vinduer og autentisk glassbyggestein

 

Heldigvis finnes det fortsatt noen autentiske teakvinduer i toppen av det nesten 30 meter høye branntårnet. Tårnet er som resten av stasjonen kledd i grått, men her brytes monotonien av brunrøde teglsteiner, lagt i et enkelt, men likevel delikat geometrisk mønster.

Klokka på det 27 meter høye branntårnet går fortsatt

 

Innsiden av brannvakttårnet er fylt opp med skitt og støv . I midten av tårnet løper en dyp sjakt der brannslangene tidligere ble hengt opp til tørk.  Rundt sjakten løper en eviglang og smal trapp i betong. I bunnen av trappa finner vi den trange hallen der brannbilene parkeres. Her slippes dagslyset inn gjennom frostete glassbyggerstein, et materialvalg typisk for 1950-tallet. I resten av stasjonen finner vi sporadisk flere tidstypiske detaljer. Autentiske 50-talls toaletter, og dører i armert sikkerhetsglass er noen av få tidsvitner. En annen autentisk perle er den store gymsalen, som fortsatt har sitt hvitmalte, buede trepanel, med en dør som nesten går i et med veggen.

En gang i tiden var det her brannslagene ble hengt opp til tørk

Utstyr og brannbiler kjemper om plassen i den trange utrykningshallen

 

Dagens brannstasjon er ifølge arbeidstilsynet både utdatert og helsefarlig. Lokalene er nedslitte, og det er liten plass til biler og annet materiell. Portene inn til hallen er så smale at de nye brannbilene må spesialbestilles utifra bredde. Det har i flere år vært snakk om å bygge en ny brannstasjon et annet sted i Steinkjer, men det ser ikke ut til at det er brannsikkerheten som har stått øverst på kommunepolitikerens agenda. Mens bygningen skriker etter vedlikehold, har kommunen valgt å bruke penger på å legge opp strøm til det forlatte branntårnet. Her skal bygglamper med blå lysstoffrør, spre et sterilt skinn over byen. Dessverre har heller ikke kommunen her skjønt verdien av vedlikehold. Et av lysarmaturene har allerede tatt kvelden, uten at det ser ut til å bry folkene på rådhuset. Hele stasjonen bærer preg av at ting bare byttes når de er helt kaputt. Det samme ser vi i resten av Steinkjer by, der bøyde lyktestolper og ødelagte søppelkasser kjemper om vår oppmerksomhet. Kommunen må snart innse at ingenting er vedlikeholdsfritt.

Smale porter gjør at nye brannbiler må kjøpes med tanke på bredde

 

Spørsmålet er hva anlegget skal brukes til den dagen en ny brannstasjon står ferdig. Dessverre har det vist seg å være vanskelig å finne nye leietagere til den spesielle bygningen. Kreative sjeler har vært inne på tanken om å gjøre stasjonen om til moské, men det har til nå bare blitt med tanken. Fasaden er heldigvis vernet, så bygningen blir i alle fall ikke revet, men verningen er ingen garanti for at den gamle brannstasjonen blir vedlikeholdt. Bygningen er et landemerke i Steinkjer som absolutt burde brukes og tas vare på. Den er enkel, smådelikat og nøktern, men som brannstasjon har den utspilt sin rolle.

Steinkjers eldste brannstasjon

 

Huset der ingen vil jobbe

 

Nord-Trøndelags gamle fylkeshus (1962/1967)

DET GAMLE FYLKESHUSET (O2-huset), Steinkjer

Nord-Trøndelag er et fylke som tilsvarer en gulost som har ligget langt bak i kjøleskapet. Du har ikke savnet den, og når du finner osten igjen kastes den med et oppgitt sukk i søppelkassa. Nord- Trøndelag er ikke et avskrekkende stort fylke. Det er ikke et fylke som imponerer så mange. Naturen er ikke noe videre spennende, og de byene som finnes der minner mest av alt om forspiste bygdesentre. Det gamle fylkeshuset, nå O2-huset, passer godt til Nord-Trøndelag fylke. Det er hverken særegent eller særlig imponerende. Bygningen er tegnet av arkitekten Georg Fredrik Fasting, også kjent som mannen bak den røde telefonkiosken. Fasting arbeidet som fylkesarkitekt i Nord-Trøndelag fra 1949, og fram til sommeren 1962, da det nye fylkehuset sto innflytningsklart. Fem år seinere fikk bygningen to ekstra etasjer, og raget dermed seks etasjer over bakken.

Det første byggetrinnet ble ferdigstilt i 1962, med en prislapp pålydende 2,1 millioner kroner

 

Kontorblokka ligger i Ogndalsvegen 2, et steinkast fra Steinkjer jernbanestasjon. Foran byggingen ligger et hullet asfaltdekke, fylt opp med biler. Plassen er lagt rett foran inngangsdøra, der en baldakin med et bleknet skilt forteller oss at vi har kommet til O2-huset. Fasaden er symmetrisk og enkel. Rektangulære vinduer er satt inn i avlange nisjer, et typisk trekk ved den norske 1950 og 1960-talls arkitekturen. Denne fasaden inviterer deg ikke inn. Det er ingenting fristende eller appellerende ved dens framtoning. Stakkars dem som har slitt kontorkrakken her inn, hver uke, mandag til fredag, fra ni til fem.

Grønn marmor og rekkverk med kobberplater i trappeoppgangen

 

Bak det nedslitte inngangspartiet ligger en åpen og lys, men folketom resepsjon. En nesten like tom tavle opplyser om at her holder blant annet Jarle Skjei og Kompetansesenteret for distriktsutvikling hus. En autentisk heis, som står, gir de besøkende, gående så vel som funksjonshemmede, ikke annet valg enn å ta trappene fatt. I trappesjakten har noen prøvd å pynte opp med kunst. De gulhvite flatene satt sammen av gamle marmorfliser skal vel gi de besøkende noe å tenke på. Et elegant trapperekkverk dekorert med løvtynne kobberplater løper oppover i etasjene, der de fleste av kontorene er forlatt.

Noen vil vel kalle dette for kunst

 

 

Det mest spennende med bygningen er at den ikke har forandret seg stort siden 1960-tallet. Her finnes fortsatt mye av det autentiske interiøret. Toalettene i kjelleren med sine urinaler og sin sanitetsbindsautomat står der som tause tidsvitner. De samme gjør den grønne marmoren og de originale taklampene i trappeoppgangen. De samme lampene som i sin tid hang i høyblokka i regjeringskvartalet, lyser stadig vekk ned på oss fra det hvite taket.

Originale lyskilder i taket

 

I dag er det få som står i kø for å få kontorer i Ogndalsvegen 2, der de aller fleste lokalene står tomme. Flere steder har eieren begynt å renovere, men iveren etter å pusse opp tok visst raskt slutt. Nå ligger lokalene der skrellet for inventar, bordkledning og linoleumsgulv. Bare noen usmakelige stoler med urinfarget trekk står forlatt, forvist til en uviss skjebne. En skjebne de deler med det gamle fylkeshuset som har byttet eier flere ganger i løpet av de siste årene. Hva den nåværende eieren har planer om, er uvisst, men vi får håpe at han tar vare på de gode delene ved denne klassikeren. Dette monumentet over den offentlige norske arkitekturen. Spartansk, enkel og nøysom, uten evne til å imponere, men tross alt litt sympatisk.

Trykk her for å se hvordan det gamle fylkeshuset så ut i 1963.

Nesten alle av byggets 3000 kvadratmeter står tomme

 

600 tomme stoler

Steinkjer kirke (1965) med sitt 38 meter høye klokketårn

STEINKJER KIRKE

Tormod har en bestefar og en bestemor i Steinkjer, og han besøker dem så ofte han kan. Tormods bestefar har store hender og stor bil. Bilen til bestefar er like stor som en liten buss. Den er så stor at det er plass til minst ti barn i bilen. Når det er jul setter hele familien seg inn i den store bilen for å kjøre til kirken. I kirken hører Tormod og familien på juleevangeliet mens de spiser syltelabber. Tormod elsker syltelabber. Rachid, Tormods bestevenn, er misunnelig på Tormod. Han vil også gå i kirken og spise syltelabber. Rachid er muslim, så han må gå i moskéen.  Der er det fullt av onkler i nattskjorter som sier at Rachid ikke får lov til å spise syltelabber, fordi det er gris. Rachid har aldri smakt syltelabber, men han synes at det lukter godt. Hans favorittrett er Pizza Grandiosa. Rachid får ikke lov til å spise grisekjøtt, men pizzakjøtt får han lov til å spise.

 

 

Det høye taket, kledd med kobberplater, skjules bak skjermfasaden (westernhusfasade)

I hjertet av Steinkjer ligger en stor, brosteinsbelagt plass, omkranset av hvitkalkede bygninger. Torget, som åpenbart er inspirert av en italiensk piazza, ligger folketomt. Bare en sjelden gang kjører en bil forbi, gjerne fylt opp av tykksaker med caps og piggsveis. I den vestre delen av plassen, vis-à-vis samfunnshuset, ligger Steinkjer kirke. Kirken, også kalt Weidemanns-katedralen, sto ferdig i 1965, og ble tegnet av arkitekten Olav S. Platou. Den blendahvite bygningen består av et frittstående klokketårn og en basilika med to sideskip. Taket på basilikaen er gjemt bak en skjermfasade, selve hovedfasaden. Den er en enkel vegg, der vannrette og loddrette linjer rammer inn rektangulære nisjer. Bortsett fra de smale vinduene som flankerer hoveddøra, er fasaden vindusløs. Fasadens enkle og strenge symmetri gjør at kirken framstår som svært lite prangende – en kirke som skapt for sosialdemokratiet. Om vi ser bort ifra korset og kongevåpenet er det lite som indikerer at dette i det hele tatt er en kirkebygning.

Kirkens 11 glassmalerier er laget av Jakob Weidemann

Over  600 sitteplasser i kirken som har hentet inspirasjon fra flere Italienske kirkebygg

 

Bak den kraftige inngangsdøra i kobber åpenbarer det seg et langstrakt og åpent kirkerom. I enden av rommet, bak alteret, er store glassmalerier satt inn i høye, avlange vindusåpninger. På sin vei inn i kirkerommet må lyset her reflekteres gjennom rødt, blått og grønt glass. Sammen med de små, smale vinduene i taket er dette med på å gi kirkerommet en dempet og behagelig belysning. De hvite veggene suger opp lyset som forsvinner i det mørke taket. Taket er kledd med umalte og ubehandlede bord, som sammen med de enkle, mørkebrune benkene og trestolene vitner om en nøkternhet, typisk for de norske etterkrigskirkene. Det eneste som bryter med denne enkelheten, er det store orgelet i østenden av kirken. Med sine lange metallpiper i krom, og sine detaljer i knallrødt og -blått minner orgelet aller mest om grillen på en amerikansk lastebil.

Et imponerende orgel

Kirken i Steinkjer er et vakkert eksempel på den modernistiske kirkearkitekturen. Den er veldig enkel, men samtidig både gjennomført og monumental. Kirken ble bygget som en flerbrukskirke, noe som betyr at den inneholder mer enn bare ett enkelt kirkerom. I tillegg til hovedrommet, har kirken en forsamlingssal tilknyttet en stor garderobe, og noen kontorer. Overalt i denne veldige bygningen er det som om tiden har stått stille. Guds barn har ikke sett nytten i å bytte ut gamle dører, skilt og lamper. Alt står stort sett som da det ble bygget.

Autentisk lampe med kobberfarget skjerm

Det som er synd er at dette store kirkerommet står tomt og ubrukt store deler av uka. Det tynnes stadig ut i rekkene blant Vårherres tilårskomne tilhengerskare. Når færre og færre mennesker ser noen vits i å tro på denne Guden, må det da være mulig å bruke dette vakre kirkerommet til noe annet. I den nederlandske byen Maastricht har en gammel kirke blitt bygget om til bokhandel. Om ikke Steinkjer allerede hadde et ganske nytt bibliotek, kunne det ha vært en genial måte å bruke bygningen på. Eller hva med et offentlig treningssenter, museum eller en kombinasjon av gastropub og restaurant? Guds bestevenner kan heller flytte sin virksomhet til Steinkjers andre kirke, Egge, som ligger noen kilometer utenfor sentrum. Det viktigste er at et av landets flotteste modernistiske kirkebygg, tas i bruk. At den ikke bare står der, med låst dør, som en levning fra en for lengst forgangen tid.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

Trondheims styggeste høyhus

Teglgården (1988). Legg merke til hønsehuset på taket.

TEGLGÅRDEN, Fossegrenda

Tormod bor i øverste etasje i et høyt hus. Huset er så høyt at Tormods far sier at de kan se helt til England, hvis det er fint vær. Tormod bor sammen med faren Bjarne, moren Birgitte, og hunden Trofast. Bjarnes far er lege, og han er stor, den største faren i hele Teglgården. Tormods mor jobber i blomsterbutikk. Hun fyller opp hele leiligheten med blomster, så mange blomster at Tormods far sier at det kan bli litt for mye av det gode. Tormod har to gode venner, Pernille og Rachid. Tormod er litt forelsket i Pernille, men da Tormod ikke vet hva en forelskelse er for noe, tenker han at de to bare er venner. Rachid bor i leiligheten under Tormod. Rachids far er postbud. Hver dag, når de tre vennene er å vei til skolen, kjører Rachids far forbi dem, på den lille, røde postmopeden sin. Nederst i blokka bor en gammel mann, Hr. Gjedde. Rachid har fortalt at Hr. Gjedde spiser barn og fotballer til frokost, og derfor er alle barna veldig redde for ham. Etterhvert så viser det seg at Hr. Gjedde bare er en trist, gammel mann, som trenger selskap. Han har ikke så mange venner på sin egen alder, derfor kommer Tormod, Pernille og Rachid ofte på besøk.

Vinduer rammet inn av teglstein

 

 

I Fossegrenda, noen kilometer sør for Trondheim sentrum, ligger en merkelig kontorblokk. Teglgården, en ni etasjes bygning som rager høyt over små og fantasiløse næringsbygninger. Blokka i Hornebergvegen 7A ble oppført i 1988 av arkitekt Johan Fredrik Dahle. Den minner mest av alt om en moderne middelalderborg. I første etasje har vindusglass blitt satt inn i brede, slake rundbuer. Resten av fasaden preges av små, kvadratiske H-vinduer som ligner skyteskår, der de ligger dypt inne i bygningsmuren. Rundt dem løper en ramme av teglstein. Vinduene flankeres av trekantede pilarer som skyter ut fra bygningskroppen. Pilarene skaper dynamikk i fasaden, men sørger samtidig for at mindre lys slipper inn i huset. På baksiden av høyhuset finner vi bygningens trappehus. Inne i de to innglasserte rotundene løper knallrøde vindeltrapper. Hele kontorbygningen er virvar av karnapp, rett og diagonale linjer, kombinert med buer og rotunder. Det er som om arkitekten har prøvde å få med så mange former som mulig i samme hus. En mann som åpenbart bare har vært omgitt av ja-mennesker. Resultatet blir noe uformelig og kjønnsløst.

Tidligere hadde denne vindeltrappa innebygget søppelsjakt

Inngangsdøra til Haralds selskapsmat er satt inn i en rundbue

Mørk middelalder                                                                                              

Innvendig er bygningen enda mer mislykket. I resepsjonen møtes vi av et ufattelig lavt tak, og enda flere rundbuer. Istedenfor rette døråpninger har arkitekten valgt å bruke buer, noe som var moderne på 1980-tallet, men som heldigvis ikke har fått noen ny renessanse. I dag virker det bare utdatert, der vi står foran lokalene til Haralds selskapsmat. Resten av blokka preges av mørke og trange kontorlokaler. Mange av dem står tomme. Det lave taket og de små vinduene gir en følelse av at vi befinner oss inne i en skoeske. Denne måten å bygge kontorlokaler på, kom i kjølvannet av ENØK-tiltakene på 1980-tallet. For å spare strøm ble taket lagt så lavt som mulig, samtidig med at vinduene skulle være små glugger. Resultatet ble lavere strømregninger, og lavere trivsel.

 

Tomme kontorlokaler som skal gi «ny giv blant medarbeiderne».

Visjon Fossegrenda

Frost eiendom holder til i Teglgårdens øverste etasje, som takket være store takvinduer er byggets eneste lyse kontorlokale. Selskapet sliter åpenbart så mye med å få inn nye leietagere, at de har valgt å lage en egen åttesiders brosjyre om Teglgården og området rundt. De har attpåtil valgt å skape en egen visjon, visjon Fossegrenda. «Det er en grunn til at vi har lansert begrepet Teglgården næringspark. Vi har store ambisjoner for området og konkrete planer for utbyggingen». Hva de konkrete planene går ut på står det ikke noe om. Det som derimot er sikkert, er at visjonen føles langt fra realistisk når vi titter på Teglgården. Kontorlokalene pusses riktignok opp, men takhøyden og vinduene forblir de samme. Det er godt at de har ambisjoner, men denne blokka går ingen lys framtid i møte. Frost eiendom mener derimot at: «Nye lokaler kan gi nye forretningsmuligheter, en mer effektiv drift og ny giv blant medarbeiderne». Om nye lokaler i Teglgården maner til arbeidslyst, kan man ikke annet enn å tvile på.

Kunst utenfor hovedinngangen

 

Trondheims andre katedral

 

NSBs verksteder på Marienborg (1919)

Noen hundre meter fra Ilaparken ligger en bydel som mange aldri har besøkt. Området ved Osloveien kjennetegnes av små, spredte trehus, krattskog og en jungel av lokomotiver og skinner. Marienborg, en bydel der tiden har stått stille. En bydel befolket av østeuropeiske håndverkere, drosjesjåfører og studenter. En bydel som henter sine impulser syklister og joggere. I sine skamløst dyre kondomdresser forflytter de seg raskt gjennom området, som om det ikke er noe her som er verdt å se.

 

Sett fra Osloveien

 

På Marienborg, mellom Nidelva og Osloveien ligger en av Trondheims største industribygninger. NSBs verkstedhall fra 1919 rager høyt over lokomotiver, strømmaster og skinner. Den ligner en katedral, med sin store basilika flankert av to sideskip. Bygningen har en enkel fasade, uten annen utsmykning enn NSBs logo. Fasadens glatte, grå betong brytes av de veldige vindusflatene i hver ende av bygget. Vinduene er delt opp av kraftige vindussprosser som danner endeløse rekker av små, kvadratformede flater. Vinduene på basilikaen, selve hovedkroppen, er de mest dominerende. Et høyt, avlangt vindu flankeres av fire lavere vindusflater. De er alle like brede, og danner sammen en bue. Flere steder i fasaden gjentas denne sammensetningen av vinduer. Den buede formen bryter med fasadens rette og diagonale linjer. Et grep som gir oss følelsen av dynamikk og bevegelse.

Bjelker av støpejern er med på å holde taket oppe

Det bratte taket på hallen er kledd i stål. Det samme stålet møter oss på innsiden, der bjelker og pilarer av støpejern er med på å holde oppe den enorme takkonstruksjonen. Denne måten å bygge tak på er hentet fra kirkebygging. Disse takkonstruksjonene, som tidligere hadde vært forbeholdt en fiktiv Gud, kunne nå brukes til å huse den nye teknikken. Fra taket henger kraftige lamper som samme med de store vinduene sørger for at det kommer nok lys inn i verkstedet, der de ti sporene er fylt opp med lokomotiver.

 

 

Autentisk skilt

 

Selv om verkstedhallen på Marienborg snart runder 100 år, har den fortsatt noen autentiske detaljer. Deriblant de håndmalte skiltene med spornummer. Det finnes ellers godt om andre godbiter av litt nyere dato. Fortsatt lyses benker og pulter opp av Luxos over 50 år gamle skrivebordslamper. Like gammel er nok døra som fører inn til toalettene eller den lille bua som tidligere var kiosk for de ansatte.

Norskprodusert Luxolampe fra 60-tallet

I dag vedlikeholdes fortsatt mye av NSBs dieseldrevne togmateriell i den gamle hallen, men det kan snart ta slutt. Mange av dagens lokomotiver er for store for den 97 år gamle bygningen. Derfor er det lagt fram planer for et nytt verksted. Hva som da vil skje med det store anlegget er heller usikkert. Fasaden er vernet, så hallen blir i alle fall ikke revet. Forhåpentligvis blir denne vakre bygningen tilgjengelig for allmennheten, ikke bare ombygd til kontorer for ingeniører og andre papirflyttere. Hva med en klatrehall, en konsertarena eller et kulturhus? Hallen kan enkelt bygges om innvendig uten at det går på bekostning av den lette og praktisk arkitekturen. En bygning oppført for å fylle en funksjon, kan nå få en ny.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

Snart forsvinner kanskje togene fra Marienborg

 

Teak, Tegl og Trapp

Fløistadbygget (1979) sett fra Fossegrenda

En eldre herre sitter bak et skrivebord i eik, på et offentlig kontor i Trondheim. Mannen, byplanlegger Brynildsen, er ikledd en rutete kortermet sommerskjorte. Skjortas høyre brystlomme er fylt opp med tre penner. Nok en penn hviler i Brynildsens høyre hånd som glir over et stort, hvitt ark. Pennen lager kruseduller på det kritthvite A2 arket, mens Brynildsens blikk søker drømmende ut mot de storvokste, blomstrende løvtrærne bak vindusglasset. Tankene hans er langt vekk fra Byplankontoret, og planen for det nye industriområdet i Trondheims sørøstre utkant. Noen måneder seinere mottar Brynildsen et tinnur, og et fast håndtrykk fra Byråsjefen, før han setter seg på bussen på vei hjem til den ventende pensjonisttilværelsen.

 

Bue

Langsiden

 

Fossegrenda er et næringsområde fylt opp med fantasiløse næringsbygg fra 60- og 70-tallet. Uformelige bygninger kledd i riflede stålplater står oppstillt på geledd langs de nedslitte veiene. Blant alt dette finnes en bygning som utstråler noe helt annet. Fløistad lampers tidligere kontor og lagerbygg i Fossegrenda 9 ble ferdigstilt i 1979 av Madsø arkitektkontor. Den tre etasjer høye bygningen ligger på en liten bakketopp som en liten festning, gjemt bak store bjørketrær og slanke busker. En buet form flankert av et tårn, skyter ut fra en avlang bygningskropp, alt kledd i rødbrun teglstein. Teglsteinen var et mye brukt materiale i Norge fra ca. 1965 til 1975. Den rødbrune fargen er med på å gi bygningen en varme og en stofflighet som gjør de brente blokkene av leire til et unikt materiale. Noe av det mest iøynefallende ved Fløistadbygget er de avlange vinduene.  Vi finner dem i buens nedre del, og langs hele husets tredje etasje. Vinduene i tredje etasje er todelte. Den øverste delen løper skrått oppover mot det flate taket. Denne konstruksjonen gjør at spesielt mye dagslys slipper inn i bygningen.

Resepsjon/ visningsrom med freidig vindeltrapp

 

 

Bak den lite dominerende hoveddøra på husets langside, ligger en lys og åpen resepsjon. Rommet ble opprinnelig brukt som visningsrom for Fløistads rikholdige lampesortiment. Det domineres helt av en vindeltrapp i hvit betong. Trappa løper gjennom hele bygningskroppen fra kjelleren helt opp til tredje etasje. Tynne metallspiler holder oppe det runde rekkverket. De samme spilene går igjen i rekkverket på det åpne galleriet i andre etasje. Mellom trappen og galleriet løper en liten, smal bro. Trappa blir her til en egen konstruksjon, der den står midt i den buede enden av rommet. Den blir som et eget kunstverk, som en skulptur, der den slynger seg gjennom taket og opp til den øverste etasjen. Her oppe finner vi en gang som går gjennom hele huset. Originale teakdører er satt inn i den høyre teglsteinsveggen. Kombinasjonen teak og teglstein gir et inntrykk av noe gjennomført, en helhet.

Legg merke til rekkverksspilene

 

I dag er det brettsportkjeden Boardshop som holder til i de gamle lokalene, til den for lengst nedlagte lampefabrikanten. Bygningen gjennomgikk en stor renovering i løpet av 2000-tallet, men fortsatt er det originale interiøret intakt. De autentiske toalettrommene med veggpanel i teak ser akkurat ut slik de gjorde i 1979. Selv vaskene, klosettene og baderomsmøblene er originale. Den vakre vindeltrappa står urørt, bortsett fra at det gamle, polerte teakgelenderet har fått seg noen strøk med en mintfarget maling. Et fargevalg som ikke har vært helt heldig for den over 35 år gamle teaken. Her burde eierne droppet malingen, og heller sett verdien i det utrydningstruede treslaget. Bortsett fra denne lille glippen har oppussingen vært vellykket. Nye kontorer med store glassflater harmonerer fint med den brunrøde teglsteinen. I resepsjonen henger nye UFO-formede lamper ned fra taket. Lamper som ved første øyekast kan virke originale.

Originalt toalettrom

 

 

Om vi ser bort ifra den gjennomasfalterte parkeringsplassen, bærer bygningen og området rundt preg av å være overraskende gjennomført. Selv buskene som omkranser fasaden ser ut til å være nøye utvalgt. Det var nok den helheten som spilte inn da Fløistadbygget i 1979 ble kåret til årets bygning av Trondheim vel. En velfortjent pris, men det er bare flaks som har gjort at dette huset ikke har blitt helt ødelagt av skruppelløse eiendomsutviklere.  At dagens eiere har vært så hensynsfulle, er ikke en selvfølge.  Om husets framtidige eksistens skal sikres, burde byantikvaren så absolutt komme på banen. Hvis ikke risikerer vi at et av Trondheims vakreste eksempler på teglsteinsmoderisme vil forsvinne.

Lys tredje etasje med bjelker og tak i stål