Ketsjup var forbudt

_MG_4891.jpg
Syverkiosken i Maridalsveien, Oslo (ca. 1930-1950)

Instagram

Snart er pølsekiosken historie. Ingen ser ut til å bry seg.

Varme pølser, aviser, Lohengrin og Solo. Kiosk. Ei bu der pølsesultne kunder vinterstid sto hutrende ute i kulda, mens de ventet på en wiener eller sin faste kveldsavis. Ordet kiosk stammer fra det tyrkiske «köşk» som betyr lysthus. I Norge begynte blad- og aviskioskene å bre om seg på slutten av 1800-tallet. En av dem som satset stort på kiosker var Bertrand Narvesen, mannen bak Narvesenkioskene. Hans salgsboder ble etter hvert et vanlig syn rundt landets mange jernbanestasjoner, der de forsynte leseglade nordmenn med aviser og blader.

_MG_4920.jpg
Sannergata på Øvre Grünerløkka

 

Kioskens gullalder kom etter krigen, da pølsekioskene dukket opp. En bod der sultne nordmenn kunne få servert en pølse i lompe eller brød, med sennep som tilbehør. Den nå så folkekjære ketsjupen gjorde sitt inntog på slutten av 40-tallet. Den skapte problemer for kioskeieren. I Sverige vet vi at ketsjupen lenge var forbudt, men utpå 50-tallet ble den heldigvis tatt inn i varmen. Hva som kunne selges i en slik kiosk var nemlig strengt regulert av myndighetene. I vårt naboland var det flere varer som ikke kunne selges i kioskene. Det var blant annet ikke lov å selge pølser og iskrem fra den samme boden. Derfor lå det ofte to kioskboder ved siden av hverandre. En iskremkiosk og en pølsekiosk.

_mg_4880
Flere av kioskbodene ble tidligere drevet av såkalt mindre arbeidsdyktige personer. Det var kommunen som bestemte hvem som skulle få drive kioskvirksomhet.

 

I Oslo finnes det fortsatt noen klassiske kiosker. En av de mest særpregede er Syverkiosken i Maridalsveien 45, noen titalls skritt øst for Aleksander Kiellands plass. En rød, knøttliten trebygning, trolig oppført en gang i perioden 1930 til 1950. Den opptar kun noen kvadratmeter der den ligger mellom to bygårder og et plankegjerde. Her får fortsatt kundene servert sin pølse fra en liten luke i veggen. Det flate taket, de vertikale trebordene og de avlange kiosklemmen har heller ikke gjennomgått noen større forandringer siden bygningen var ny. En blomsterkasse fylt opp med lyng er montert opp på den ene veggen. Dette må være en etterlevning fra etterkrigstidens Norge, den gangen da selvplukket lyng i hvit plastkasse var synonymt med pynt.

_MG_4946.jpg

_mg_4852
Thereses grill på Bislett har egen terrasse

 

Syverkiosken er dessverre en av de få rene pølsekioskene i Oslo. Mange kiosker har etter hvert blitt til gatekjøkken med innvendig spiseplass, der gjestene kan nyte hamburger og kebab. Et eksempel på et slikt serveringsted finner vi i Thereses gate på Bislett. Her er kiosken, med sin lille takterrasse, klemt inn mellom en bygård og et storvokst tre. De glorete plakatene på fasaden reklamerer for kebab og pizza. Til tross for de lite flatterende reklameskiltene er den lille trekonstruksjonen ikke helt uten sjarm, der den med sin høye pipe og avlange form, mest av alt ligner styrhuset til en dampbåt.

_mg_4989
Kombinert kiosk og gatekjøkken i Feltspatveien på Lambertseter

 

I dag er skillet mellom butikk og kiosk nesten visket ut. Kiosken er ikke lenger bare synonymt med en liten bod som selger pølser, aviser og iskrem. Det har blitt små, døgnåpne butikker, mange på størrelse med mindre kolonialforretninger. De gamle kioskene lever livet farlig, der de står, i veien for fortetningskåte utbyggere og politikere. Snart er de historie, uten at noen ser ut til å bry seg. I Oslo er det kun Narvesenkiosken i Karl Johans gate som er vernet. Trebygningen som er tegnet av arkitekt Erik Waldemar Glosimodt  i 1912, er vakker der den ligger like ved Eidsvolls plass. Men byantikvaren må snart komme på banen, slik at også andre kiosker blir tatt vare på. Hvis ikke vil Syverkiosken snart være historie.

Se flere kiosker på Instagram. Følg oss også på Facebook

_mg_4958
Nedlagt gatekjøkken i Haavard Martinsens vei i Groruddalen

Her har det ikke vært folk på over 10 år

_MG_3492.jpg
Det underjordiske toalettet ved torvet (1930)

Instagram

Vi tar turen ned i Trondheims underverden.

1.januar 1930 skiftet byen Trondhjem navn til Nidaros. Det er ikke bare navnbyttet som gjør dette til et minneverdig år for byen. Dette er også året da Trondheims første offentlige toalett åpnes. Det underjordisk anlegget som ligger på østsiden av torvet, ble tegnet av arkitekt Carl Johannes Moe. En driftig mann, som blant annet står bak praktbygg slik som Bispehaugen skole og Katedralskolens vestfløy.

_MG_3495.jpg
Legg merke til Trondheimsrosene i metall

 

I dag er toalettene lukket og avlåst. Foran dørene er det spikret opp sponplater, slik at nysgjerrige byborgere ikke skal forville seg inn i det snart 90 år gamle anlegget. Fra utsiden ser vi et kraftig rekkverk av granitt som snor seg rundt to trapper. I granitten rundt trappene er det festet Trondheimsroser og doble porter, alt sammen i smijern.

_MG_6481.jpg

_MG_6451.jpg
Det originale myntinnkastet fra 30-tallet står her fortsatt

 

Om vi spankulerer ned trappene finner vi grønnmalte dører. Bak disse møtes vi av en luke i glass, og det som en gang var dovaktens plass. I dag står det et antikvarisk myntinnkast her. En innretning som trolig stammer fra 1930-tallet. Her legges betalingen på en liten skinne av metall, slik at mynten ruller gjennom en omstendelig kurve, ned i en kraftig, grønnmalt stålboks.

_MG_6455.jpg
Damedoen er preget av forfall. Her har det ikke blitt gjort stort siden begynnelsen av 90-tallet.

 

Det har dessverre skjedd større forandringer inne på toalettrommene, enn ute i gangen. I 1993 ble anlegget rehabilitert, og gamle fliser og toaletter ble byttet ut med anonym 90-talls baderomsmote. Kvadratiske, keramiske fliser i hvitt og blått omkranses av lysgrå fuger. Herretoalettet ser, til tross for den noe alderdommelige stilen, nesten ut som nytt. På dametoalettet har derimot forfallet gjort seg gjeldene. Her har taket gitt slipp på himlingen, slik at denne mest av alt ligner en lodden duk, der den henger slapt ned fra oven.

_mg_3483
Pissoaret i Festningsgata (ca.1950-1970)

 

Men, Trondheim har også andre interessante offentlige tisseplasser. Tidligere var det flere rendyrkede pissoarer i byen, men nå er det kun ett igjen. Pissoaret i Festningsgata er en åttekantet betongkonstruksjon, malt i grått.  Det er tydeligvis ingen som sitter på noe informasjon om det beskjedne avlukket, men det har nok aner fra etterkrigstiden. Akkurat som med anlegget under torvet, ser pissoaret på Møllenberg ut til å være glemt av kommunen. Veggene er tagget ned, og innsiden har blitt gjort om til søppelcontainer. En hvit inngangsdør, noen pappesker og masse plastsøppel fyller opp det lille, mørke rommet. Vannet fra pisserenna sørger for å holde søpla fuktig, og lukten av forråtnelse river i nesa. Og slik har det vært siden i sommer.

_mg_3475

_mg_3459
Der folk en gang tisset, har det nå blitt avfallsplass

 

Det er tydelig at Trondheim ikke er et sted der offentlige toaletter blir verdsatt. Pissoarene ser ut til å ha gått av moten for lengst, da kravene til universell utforming har satt en stopper for avlukker kun tiltenkt tissetrengte menn. I Oslo ble pissoaret i Stensparken fredet i 2009, men Trondheims siste rene, offentlige urinal, går en uviss skjebne i møte. Det samme kan sies om det underjordiske toalettet ved torvet. På begynnelsen av 2000-tallet bestemte kommunen seg for å legge ned driften av toalettet. Do-gjestenes toalettbesøk skulle nå heller legges til en grønn, automatisert «dokasse» i andre enden av plassen. Da det underjordiske toalettet ble lagt ned foreslo daværende Byantikvar Gunnar Houen at toalettet skulle bygges om til bar. Nå har det snart gått femten år siden ideen ble luftet, så det ser ut til at det ble med forslaget.

_mg_6466
Det  elektriske anlegget i det underjordiske toalettet er for lengst satt ut av drift

 

At anlegget burde tas i bruk er en selvfølge. Det kan med enkle grep bygges om til pub eller kunstgalleri. Riktignok må det elektriske anlegget skiftes, og mugg og råte må fordrives, men med sin sentrale beliggenhet finnes det uante muligheter for å skape et nytt offentlig rom her. Ser vi over dammen, til metropolen London, har de der bygget om et underjordisk offentlig toalett til cafe. Kanskje ikke så behagelig å få servert en latte mocca eller en frappuccino i et rom der folk har gjort sitt fornødne, men et galleri burde i alle fall ikke by på noen problemer. Alt er bedre enn at byens bevaringsverdige anlegg blir offer for likegyldigheten, mens de står ubrukte og forfaller. Vi kan si som Håkon Bleken: Fjern den heslige avføringsboksen og gjenåpne det underjordiske toalettet.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

_MG_6515.jpg
En «doboks» i Ilaparken