Utleiras hemmelige rom

Iskremfabrikken (1979)

Iskremfabrikken som ble tegnet av en hagearkitekt.

Iskremfabrikken (Industribygget), Utleira, Trondheim

På 1970-tallet økte etterspørselen etter iskrem fra Trondheim. Firmaet L.B. Opheim, som sto bak varemerket Trønder-is, hadde siden 1912 holdt til i en liten murbygning i Bynesvegen 9 i Ila. Fra denne lille fabrikkbygningen vest i byen ble Topp-is, Go-is og Diabetiker-is produsert og distribuert ut til de mange kjøpmennene rundt omkring i landet. Anlegget i Ila viste seg derimot å være alt for lite for den stadig voksende iskremprodusenten. Derfor valgte L.B. Opheim å oppføre et nytt og moderne produksjonsanlegg i et gammelt steinbrudd i Utleirvegen 140, mellom Risvollan og Bratsberg.

Trønder-is (seinere Joker-is) holdt til i bygning fram til tidlig på 1990-tallet, da virksomheten ble kjøpt opp av Drammens-is. I dag er det sjømatprodusenten Isfjord som er største leietager i bygget.

 

Fabrikkbygningen ble tegnet av hagearkitekten Tryggve Opheim, og sto ferdig i 1979. At mannen var hagearkitekt er vanskelig å forstå når vi mønstrer området rundt bygningskomplekset. En asfaltert plass, fylt opp med paller, en utrangert campingvogn og vilkårlig spredte busker er det som møter oss. Det er ikke mye som minner om en velordnet hage, ei heller om struktur. Selve bygningen er en kraftig konstruksjon, bygget av armert betong, Leca og stålbjelker. Den avlange bygningskroppen rager fire etasjer over bakken, og er kledd med rektangulære, skittenhvite plater. Den avlange formen går også igjen i vinduene, noe som er med på å gi bygget en strukturert, og noe kjedelig framtoning. Monotonien brytes (heldigvis) av et fascinerende kaos av slitne persienner og et virvar av ventilluker og ventilasjonsrør. I fjerde etasje er fasaden trukket inn. Her finner vi isteden en forfallen terrasse, som sakte men sikkert er i ferd med å bli tatt tilbake av naturen. Små busker er i ferd med å vokse opp under de avlange vinduene.

En sliten takterrasse

 

Bak vinduene finner vi noen produksjonshaller, et antall små rom og flere trapper. Det vi ser er klassisk industriarktektur, dominert av tykke, malte betongvegger. Veggene er som oftest holdt i hvitt, men i den største trappoppgangen har det blitt brukt mer sprelske farger. Her harmonerer de beige og mosegrønne veggene fint med de knallrøde heisdørene. Dette er typiske fargesammensetninger som vi ofte finner igjen i bygninger oppført på slutten 70-tallet. Andre tidstypiske trekk er de minimalistiske og kraftige formene på trapper og rekkverk, og det sparsomme lyset som leveres fra enkle lysstoffrørarmaturer.

Trappeoppgang med mange originale detaljer

 

Det mest spennende finner vi ikke i selve bygningen, men bak den. Inne i fjellet, skjult av en anonym rulleport ligger stor lagerhall som er sprengt inn i fjellet. Hallen, med sine grove steinvegger, er på størrelse med et par fotballbaner. Hele dette mektige rommet, som minner om det vi finner i en katedral, ble bygd som iskremlager. I dag er det laksen som dominerer her. Overalt står høye reoler fylt opp med denne ettertraktede røde oppdrettsfisken.

Den store fjellhallen som ble bygget som iskremlager, brukes i dag til lagring av laks og kylling.

 

I dag er det sjømatprodusenten Isfjord som er største leietager i næringsbygget, men det vil det snart bli en slutt på. Etter over ti år i Utleirvegen flytter bedriften til nye lokaler i Orkanger. Etter planen skal flyttingen være unnagjort i 2018. Hva som da vil skje med produksjonsanlegget i Utleirvegen er usikkert. Dagens bygningsmasse skriker etter vedlikehold. De skittenhvite fasadeplatene ramler ned, og flere steder drypper vannet fra gamle og utette rør. Det er tydelig at eieren, Kastbrekka eiendom, ikke ønsker å ta vare på det gamle produksjonsanlegget, og hvorfor skulle de det. Tomta er sikkert velegnet for boliger, og hva slags verdi har egentlig en næringsbyggning fra slutten av 1970-tallet?

 

Bygningen er et eksempel på arkitektur fra en av de minst ansette stilepokene. Det er sjelden at du hører folk lovprise bygninger fra 1970-tallet.  «For en stygg 1970-tallskloss» er en replikk som går igjen. Næringsbygget i Utleira er heller ikke direkte pent, sett fra utsiden. Det er et typisk eksempel på norsk arkitektur, der det praktiske helt har overskygget estetikken. Asfalt og fasadeplater, ikke noe brostein, ei heller noen plan for området rundt bygget. Det positive er at tomta er godt utnyttet. Bygningen ligger helt inntil skråningen bak, og man har med det brukt et eller ubrukelig område til noe nyttig. Innvendig har også bygget flere fine detaljer. Varsellamper, lysarmaturer og dører, det meste er originalt. Den kraftige råbetongen er også vakker, der den står som et minne over den undervurderte brutalismen. Vi får bare håpe at huseieren en eller annen gang ser verdien av å eie et slikt bygg. At de tar tak, og pusser opp huset og plassen rundt. At de tenker seg om en ekstra gang før de lar de sjelløse bomaskinene okkupere området. Industribygget i Utleirvegen er kanskje ikke vakkert, men ingen kan påstå at det er helt uten sjarm.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

 

Reklame