Nakenbaderne i Ila

_MG_1186
Trondheim kornsilo (1955/1963/1970)

Instagram

Disse bygningene har du garantert ikke sett fra innsiden.

TRONDHEIM KORNSILO, Ila

I årene etter den andre verdenskrig opplevde landbruket i Norge en enorm vekst. Ikke bare ble den gamle gampen byttet ut med traktor, men også produksjonen av dyrefôret ble effektivisert. Store møller og kraftfôrfabrikker dukket opp over hele landet, og med dem fulgte kornsiloene. Disse gigantiske konstruksjonene satte sitt preg på bybildet, også i Trondheim. Her begynte byggingen av den første kornsilo på Ila i 1953, et byggearbeid som ble ferdigstilt i 1955. Resultatet ble et høyreist kornkammer, bygget for å romme 14.000 tonn med råvarer. I de kommende årene vokste etterspørselen etter dyrefôr, noe som førte til at det i løpet av de neste tiårene, skulle reise seg ytterligere to siloer langs kaiene i Ila.

_MG_2327.jpg
De tre siloene kan romme hele 70.000 tonn korn

 

De tre siloene er tegnet av ingeniør Arne R. Reinertsen, og ble ferdigstilt i henholdsvis 1955, 1963 og 1970. Den nyeste og høyeste rager hele 76 meter over bakken, noe som gjør at den står i sterk kontrast, til de små to etasjer høye trehusene rundt Ilsvikøra og Nedre Ila. De minner mest av alt om overdimensjonerte Pringelsrør, holdt sammen av et bånd i toppen og en planke i enden. Planken er trappeoppgangen som leder opp til toppen av Pringelssrørene, de store rotundene, kalt celler, der dyrefôret og kornet lagres.

_MG_2337.jpg
Siloene er fargesatt av maleren Bruno Lundstrøm, en kunstner som har satt sitt preg på flere viktige bygninger i Trondheim, deriblant campusområdet  på Gløshaugen.

 

I etasjen over cellene sørger skitne vinduer for at noen strimer av lys siver inn i de store, åpne rommene. Et rom der lange hule stålrør fører råvarene  opp fra bunnen av anlegget, og opp i cellene. Et transportbånd forbundet med kraftfôrfabrikken i øst, sørger for at råvarene kan fraktes direkte fra siloene til produksjonsanlegget på Skansen. Her i toppen av siloene har det ikke skjedd mye siden åpningen. Fortsatt ser vi originale skyveporter i tre, gamle callinganlegg, heiser og lysbrytere. Vi finner også inngangen til cellene, der store åpne hull er dekket til med tunge kumlokk. Under lokkene finnes et stummende mørke, og en femti meter dyp avgrunn. Fortsatt vaskes disse cellene for hånd. Ved hjelp av en bærecelle og en alderdommelig maskin fires vaskepersonalet ned i mørket.

_MG_2190

_MG_2140
De skråstilte rørene fører kornet hele veien opp til toppen av siloen, og ned i de dype cellene. Når cellene skal vaskes må folk fires ned i avgrunnen ved hjelp av den merkelige maskinen som er plassert midt i bildet.

 

For å virkelig få en følelse av hvor høye disse siloen er må vi bevege oss ut på taket. Her får du en imponerende utsikt over de flate silotakene, og Trondheim by. På de nærmeste husene kan du tydelig se takterrasser med boblebad og jacuzzi. Ryktene går om at flere av de badeglade foretrekker å entre vannet uten klær, en kuriositet som har gjort taket til et utfluktsmål for nysgjerrige skuelystne.

_MG_2177

 

En annen attraksjon finner vi i den lave kontorfløyen som ligger parallelt med de to eldste siloene. I den to etasjer høye bygningen finnes foruten et pauserom, et stort sjefskontor som bærer preg av å ha stått ubrukt over flere år. Innredningen som åpenbart stammer fra tidlig 80-tall, er holdt i mørkebrunt og bleknet lilla. For å gjøre rommet enda mer usmakelig har den lilla pastellfargen også blitt brukt på veggene. Det føles som om vi er midt i en episode av fjernsynsteateret, i et frosset 80-talls univers der vi løser krimgåter side om side med Helmer og Sigurdsson.

_MG_2262

_MG_2272
Autentisk pauserom og sjefskontor

 

I dag er anlegget fortsatt i full drift, og framtiden ser ganske lys ut for Felleskjøpets siloer i Ila. Siloene har ifølge byantikvaren antikvarisk verdi, noe som nødvendigvis ikke betyr at siloen vil stå til evig tid. Heldigvis ser det ut til at politikerne ønsker industri i sentrum, og grunneieren Trondheim havn har nylig fornyet leiekontrakten med Felleskjøpet. Det er derimot ingen garanti for at det fortsatt vil være industri her om tjue år. I en globalisert verden der stadig flere råvarer hentes fra andre siden av verden er det ikke sikkert at denne industrien vil være levedyktig tjue år fram i tid. Forhåpentligvis vil noen da se verdien av disse mektige og stabile konstruksjonene. Vakre som de er i all sin enkelhet. Kanskje kan de bygges om til boliger, slik vi har sett det i blant annet Oslo og København. En transformasjon er alltids mulig, men enn så lenge vil du stadige kjenne lukten av kraftfôr på din vei gjennom Ila.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

_MG_2355

_MG_2281
En romslig kjeller, der forskalingsbordene har satt tydelige avtrykk i betongen.

 

Reklamer

Forfatter: obskurarkitektur

Tekst: Stefan Kaliski. Foto: Mikkel Marhaug.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s