Nakenbaderne i Ila

_MG_1186
Trondheim kornsilo (1955/1963/1970)

Instagram

Disse bygningene har du garantert ikke sett fra innsiden.

TRONDHEIM KORNSILO, Ila

I årene etter den andre verdenskrig opplevde landbruket i Norge en enorm vekst. Ikke bare ble den gamle gampen byttet ut med traktor, men også produksjonen av dyrefôret ble effektivisert. Store møller og kraftfôrfabrikker dukket opp over hele landet, og med dem fulgte kornsiloene. Disse gigantiske konstruksjonene satte sitt preg på bybildet, også i Trondheim. Her begynte byggingen av den første kornsilo på Ila i 1953, et byggearbeid som ble ferdigstilt i 1955. Resultatet ble et høyreist kornkammer, bygget for å romme 14.000 tonn med råvarer. I de kommende årene vokste etterspørselen etter dyrefôr, noe som førte til at det i løpet av de neste tiårene, skulle reise seg ytterligere to siloer langs kaiene i Ila.

_MG_2327.jpg
De tre siloene kan romme hele 70.000 tonn korn

 

De tre siloene er tegnet av ingeniør Arne R. Reinertsen, og ble ferdigstilt i henholdsvis 1955, 1963 og 1970. Den nyeste og høyeste rager hele 76 meter over bakken, noe som gjør at den står i sterk kontrast, til de små to etasjer høye trehusene rundt Ilsvikøra og Nedre Ila. De minner mest av alt om overdimensjonerte Pringelsrør, holdt sammen av et bånd i toppen og en planke i enden. Planken er trappeoppgangen som leder opp til toppen av Pringelssrørene, de store rotundene, kalt celler, der dyrefôret og kornet lagres.

_MG_2337.jpg
Siloene er fargesatt av maleren Bruno Lundstrøm, en kunstner som har satt sitt preg på flere viktige bygninger i Trondheim, deriblant campusområdet  på Gløshaugen.

 

I etasjen over cellene sørger skitne vinduer for at noen strimer av lys siver inn i de store, åpne rommene. Et rom der lange hule stålrør fører råvarene  opp fra bunnen av anlegget, og opp i cellene. Et transportbånd forbundet med kraftfôrfabrikken i øst, sørger for at råvarene kan fraktes direkte fra siloene til produksjonsanlegget på Skansen. Her i toppen av siloene har det ikke skjedd mye siden åpningen. Fortsatt ser vi originale skyveporter i tre, gamle callinganlegg, heiser og lysbrytere. Vi finner også inngangen til cellene, der store åpne hull er dekket til med tunge kumlokk. Under lokkene finnes et stummende mørke, og en femti meter dyp avgrunn. Fortsatt vaskes disse cellene for hånd. Ved hjelp av en bærecelle og en alderdommelig maskin fires vaskepersonalet ned i mørket.

_MG_2190

_MG_2140
De skråstilte rørene fører kornet hele veien opp til toppen av siloen, og ned i de dype cellene. Når cellene skal vaskes må folk fires ned i avgrunnen ved hjelp av den merkelige maskinen som er plassert midt i bildet.

 

For å virkelig få en følelse av hvor høye disse siloen er må vi bevege oss ut på taket. Her får du en imponerende utsikt over de flate silotakene, og Trondheim by. På de nærmeste husene kan du tydelig se takterrasser med boblebad og jacuzzi. Ryktene går om at flere av de badeglade foretrekker å entre vannet uten klær, en kuriositet som har gjort taket til et utfluktsmål for nysgjerrige skuelystne.

_MG_2177

 

En annen attraksjon finner vi i den lave kontorfløyen som ligger parallelt med de to eldste siloene. I den to etasjer høye bygningen finnes foruten et pauserom, et stort sjefskontor som bærer preg av å ha stått ubrukt over flere år. Innredningen som åpenbart stammer fra tidlig 80-tall, er holdt i mørkebrunt og bleknet lilla. For å gjøre rommet enda mer usmakelig har den lilla pastellfargen også blitt brukt på veggene. Det føles som om vi er midt i en episode av fjernsynsteateret, i et frosset 80-talls univers der vi løser krimgåter side om side med Helmer og Sigurdsson.

_MG_2262

_MG_2272
Autentisk pauserom og sjefskontor

 

I dag er anlegget fortsatt i full drift, og framtiden ser ganske lys ut for Felleskjøpets siloer i Ila. Siloene har ifølge byantikvaren antikvarisk verdi, noe som nødvendigvis ikke betyr at siloen vil stå til evig tid. Heldigvis ser det ut til at politikerne ønsker industri i sentrum, og grunneieren Trondheim havn har nylig fornyet leiekontrakten med Felleskjøpet. Det er derimot ingen garanti for at det fortsatt vil være industri her om tjue år. I en globalisert verden der stadig flere råvarer hentes fra andre siden av verden er det ikke sikkert at denne industrien vil være levedyktig tjue år fram i tid. Forhåpentligvis vil noen da se verdien av disse mektige og stabile konstruksjonene. Vakre som de er i all sin enkelhet. Kanskje kan de bygges om til boliger, slik vi har sett det i blant annet Oslo og København. En transformasjon er alltids mulig, men enn så lenge vil du stadige kjenne lukten av kraftfôr på din vei gjennom Ila.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

_MG_2355

_MG_2281
En romslig kjeller, der forskalingsbordene har satt tydelige avtrykk i betongen.

 

Trondheims eldste heis

 

_MG_2108
Bergljots gate 5 (1916)

Instagram

Den 100 år gamle heisen er fortsatt i full drift.

Kvartalene mellom Studentersamfundet og St. Olavs hospital på Øya kjennetegnes av flere staselige bygårder. Disse store murbygningene fra årene etter 1910 ble bygget med tanke på byens borgerskap. Her kunne doktorer, disponenter og sakførere bosette seg i romslige leiligheter, med gangavstand til Midtbyen og nybygde NTH. Dessverre måtte samfunnets støtter stadig bruke apostelens hester på sin vei oppover i bygårdens mange etasjer. Dette skulle det snart bli en forandring på. I 1915 ble arkitekt Johan Osness satt til å tegne en bygård i Bergljots gate 5. Da gården ett år etter sto ferdig ble det den første i Trondheim med egen personheis, en heis som kunne ta fire passasjerer hele fem etasjer over bakken.

_MG_2071
Originale knapper og bruksanvisning

 

Heisen fra 1916 ble levert av Norges første heisfabrikk, Wisbech AS i Kristiania, mens monteringen og tilpasningen ble gjort av Trondheimsfirmaet Møller & Grønning. Fra sine kontorer i Nordre gate 11 hadde firmaet under ledelse av disponent-ingeniør Arne Grønning spesialisert seg på «elektrisk lys, kraft og telefonanlæg».

_MG_2068
Skyvegrind i smijern

 

Enn i dag finner vi firmanavnet godt synlig på den originale bruksanvisningen  like utenfor heisdøra. Her opplyses det om hvordan en heis skal brukes, noe som ikke var en selvfølge i 1916. Passasjerene blir blant annet minnet om at de alltid må huske på å stenge den svarte skyvegrinden i heisekabinen. Denne velgjorte smijernskonstruksjonen sørger for at de reisende ikke kommer i klem mellom heissjakten og selve heisen. Innvendig er heisen kledd med lyst edeltre, vakkert og systematisk strukturert i nisjer. Inne i en av nisjene er det montert et speil slik at de reisende kan frisere barten eller pudre nesen under den behagelige turen oppover i etasjene.  Lyset i heisrommet kommer fra en elektrisk lampe og noen små lysinnslipp, alle anbrakt i det trekledde taket.

_MG_2064

_MG_2095
Hver etasje har sin egen knapp

 

Dagens heis er fortsatt i bruk, men slik har det ikke alltid vært. I 1982 ble heisen satt ut av drift, da den etter en kontroll ikke ble ansett for å være sikker. Heldigvis ble heisen, takket være engasjerte beboere, renovert tidlig på 90-tallet. Tekniske duppeditter i maskinrommet ble modernisert og  byttet ut, men selve heisrommet og sjakten ble bevart i sin originale utforming. I dag er heisen vernet. Den vakre heiskonsollen med de elegante knappene, treverket og dørene, alt skal tas vare på. Et omfattende vedlikehold som baseres på omtanke, økonomi og engasjement. Om framtidige beboere også ser verdien av å ha byens flotteste heis, vil dette forseggjorte framkomstmiddelet fortsette å gå, også i de neste 100 år.

Takk til Amanda som tipset oss om heisen. Om du har en ide til noe det kan være verdt å dokumentere setter vi stor pris på om du lar høre fra deg. Send en melding til obskur arkitektur på e-post: arkitekturobskur@gmail.com eller via Facebook.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

_MG_2099.jpg

Gutta som smilte til Ceaușescu

_MG_2662
Autronicablokka (1972)

Instagram

Nå vernes 70-tallsklossen til glede for kommende generasjoner.

AUTRONICA, LADE

I 1965 tok det siste flyet av fra rullebanen på Lade. Flyplassen som ble anlagt av tyskerne tidlig på 40-tallet, hadde i over 20 år fungert som lufthavn for Trondheim by, men de siste årene hadde stadig mer av trafikken blitt tatt over av Værnes lufthavn. Nå skulle det gamle flyplassområdet på Lade overtas av industrien. Et av de første selskapene som etablerte seg i området var Autronica, et firma som hadde spesialisert seg på produksjon av elektronisk brannvarslingsutstyr. Selskapet som tidligere hadde holdt til i en gammel brygge i Kjøpmannsgata, fikk i 1966 oppført en ny og moderne produksjonshall ved den gamle rullebanen. Autronica fortsatte ekspansjonen under slutten av 1960-tallet, og i 1972 nådde selskapet sitt høydepunkt med et nytt femetasjes kontorbygg i Haakon VIIs gate 4.

_MG_2639

 

Bygningen som er tegnet av arkitekten Bjarne Borgersen, er en rektangulær kloss omgitt av en rekke produksjonshaller, en klynge trær og massevis av grå asfalt. Det grå dekket som er fylt opp med biler, vitner om typisk norsk planlegging, der det praktiske overskygger den ikke eksisterende estetikken. Området framstår som et velbevart eksempel på den norske 70-tallsestetikken, der en liten haug brostein, noen rabatter med gress og et par kantstein kunne ha gjort underverker.

_MG_2651

_MG_2368
Mellom gråblå stålplater og vindubånd løper smale balkonger

 

Blokkas fasade er preget av en streng og strukturert modernisme, dominert av lange rekker med vindusbånd. Foran vinduene løper avlange balkonger kledd med riflede stålplater, lakkert i blågrått. Balkongene som omkranser fire av byggets fem etasjer, minner aller mest om et stillas, et stillas som holdes opp av kraftige stålbjelker. Denne enkle konstruksjonen er ikke bare lett å vedlikeholde, den er også svært praktisk på andre måter. Takket være balkongene kan vinduene vaskes helt uten bruk av heis eller lift, samtidig som nikotinavhengige sjeler, aldri er langt unna en sårt tiltrengt røykeplass.

_MG_2373
Søyler av naturbetong. Legg merke til «UT-skiltet «, produsert av Autronica.

 

Innvendig har det skjedd mye siden bygningen sto ferdig tidlig på 1970-tallet.  Nye dører og skillevegger i lys eik er med på å skape et klassisk og anonymt kontormiljø. Heldigvis brytes monotonien av røffe søyler av naturbetong. Den samme rå og naturlige estetikken går igjen i trappegangen, der grå og ru murstein harmonerer fint med den hvitmalte betongen. Gjennom hvitmalingen skimtes avtrykkene etter forskalingsbordene, et typisk trekk ved 70-talls arkitekturen.

_MG_2386

 

I kjelleren har det ikke skjedd mye siden bygget var nytt. En garderobe der veggene er kledd med furupanel fører tankene tilbake til folkeskolens svetteluktende gymgarderober. Her henger fortsatt gamle nødtutgangskilt, skilt produsert av Autronica. Flere av selskapets produkter finner vi i nabobygget, som rommer et lite museum. Blant brannvarslere, og gamle stemplingsur henger et fotografi forestillende den tidligere rumenske diktatoren, Nicolae Ceaușescu. Her portrettert sammen med to av Autronicas representanter, under den maritime utstillingen i Romania året 1980 (Se bildet i bunnen av artikkelen).

_MG_2480
En autentisk garderobe i kjelleren

 

Området rundt blokka er i en rivende utvikling. Stadig flere gamle og trofaste næringsbygg må gi tapt til fordel for store boligkompleks tilpasset kjøpesterke trøndere. Snart rykker også horden av bomaskiner inn på Autronicatomta. Etter femti år på Lade flytter Autronica til høsten inn i nye lokaler på Tunga. Hallene rundt blokka vil bli jevnet med jorda, men selve blokka vil bestå. Av en eller annen merkelig grunn har byantikvaren valgt å verne bygningen, noe som betyr at eieren, DNB eiendom, ikke har mulighet til å gjøre noen større forandringer på fasaden.

_MG_2413

_MG_2526
Den eldste produksjonshallen, Hall B fra 1966 (Hall A ble aldri bygget), er en av bygningene som skal rives for å gi plass til boliger.

 

Spørsmålet er om det er verdt å verne Autronicablokka. Den er riktignok et typisk eksempel på norsk næringsarkitektur fra etterkrigstiden, arkitektur som det fortsatt finnes godt om her i landet. En byggestil der enkle, billige og lite estiske løsninger dominerer. Et annet spørsmål er hva bygningen skal brukes til når Autronica flytter ut. Det har enda ikke kommet noen nye leietagere på banen, noe som virker lite oppløftende, i en by der eldre kontorlokaler utenfor sentrum, har en tendens til å stå tomme i flere år. Huseieren har riktignok fått dispensasjon til å bygge en ekstra etasje på blokka, men om dette er nok til å lokke nye leietagere til bygget er vel heller tvilsomt.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

_MG_2399
Taket på blokka rommer foruten ventilasjonsanlegg ett radiostudio for Autronicas radioamatører (hvit dør til venstre). Bedriften la opp til at de ansatte skulle omgås med sine kolleger, også utenfor arbeidstiden. Foruten radio kunne arbeiderne blant annet engasjere seg i bedriftens fotoklubb eller trene i firmaets idrettshall. Selv i dag er det aktivitet i flere av de gamle klubbene.

 

_MG_2574