Trondheims første catering

Det maritime skolesenter (1957-1964) sett fra Brattøra

DET MARITIME SKOLESENTER I TRONDHEIM (LADEJARLEN VGS)

Den formidable skolebygningen risikerer å bli jevnet med jorden.

Mandag 12. Oktober 1964 kom Hans Majestet Kong Olav til Trondheim.  Grunnen til at monarken valgte å legge turen ut i periferien var åpningen av det nye og toppmoderne maritime skolesenteret på Ladehammeren. Hans Majestet holdt ikke bare en tale på åpningen, nei han foretok attpåtil en befaring av alle lokalene på skolen. Etter en lang og grundig befaring inntok folkekongen selve kongemiddagen, en treretters  middag komponert av kokkelevene. Skolen som hadde blitt vedtatt bygget i 1952, samlet Kokk- og stuertskolen, Navigasjonsskolen, Maskinistskolen og Statens kjølemaskinistskole i et enkelt kompleks. Tidligere hadde skolene vært spredt i flere provisorisk lokaler rundt omkring i byen. Kokk- og stuertutdanningen hadde blant annet holdt til i en eldre mannskapskaserne på Persaunet leir, før den ble flyttet til det nybygde skolekomplekset.

Fram til midten av 90-tallet bodde rektor i sin egen 3-roms leilighet på skolen. Den enkle boligen lå i blokka til høyre i bildet.

 

Beliggenheten i Ladehammerveien 6 var sentral, men den trange tomta var utfordrende å bygge på. Det så derimot ikke ut til å være noe problem for den nyutdannede arkitekten Asbjørn Stein. Da han vant arkitektkonkurransen om skolesenteret tidlig på 1950-tallet, var avisene fulle av lovord om den unge arkitektens utkast. En Trondheimsavis beskrev anlegget som «nøkternt og tiltalende», mens tidsskriftet «Arkitekturnytt» mente at den unge arkitektens utkast «gav løfter om et anlegg av høy arkitektonisk verdi».  Hva Kong Olav mente om bygningen etter besøket i 1965 vet vi ikke, men om monarken hadde en smule estetisk sans, må han ha blitt imponert over den skolen han fikk besiktiget en oktoberdag for over 50 år siden.

Store vindusflater i den hvitpussede fløyen

 

I dag ligger skolekomplekset der som en vakker 50/60talls oase. Komplekset som ble oppført i perioden fra 1957 til 1964, er sammensetning av enkle og strømlinjeformede bygninger, de fleste av dem kledd i teglstein. Rundt inngangspartiet i Ladehammerveien ligger det derimot en hvitpusset fløy i to etasjer. Langs med andre etasjen løper en smal veranda, der elevene i sin tid kunne nyte den fantastisk utsikten over Trondheim. Om de ikke kunne gå ut, kunne de alltids beundre byen og fjorden fra innsiden. Lange vindusbånd løper rundt hele den moderne, rektangulære bygningen, som mest av alt ligner en flyplass eller en bank, ikke en skole i sosialdemokratiet Norge.

Skolens vegger ble bygget med den ny teknikken «skallmurvegg«. En teknikk som går ut på at det legges isolasjon mellom de to lagene med murstein. Her ligger skorsteinen og styrhuset.

 

Resten av bygningskomplekset minner heller ikke mye om en vanlig skolebygning. Anlegget som ble bygget for å huse de maritime fagene, har også flere innslag fra skip og skipsfart i fasaden. I vest ligger en fire etasjer høy rotunde, bundet sammen med noe som ligner skorsteinen på et skip. Satt sammen med skorsteinen minner rotunden aller mest om styrehuset på et mektig lastefartøy. Selv ventilasjonsrørene som stikker opp fra taket av bygningen er spesialdesignet, tydelig inspirert av ubåtperiskop.

Lysinnslippet ligner et koøye

 

Innvendig finner vi også flere detaljer som spiller på det maritime. Dype Koøye-lignende lysinnslipp i taket sørger for at ingen trapp blir liggende i mørke. Det er nesten ti trapper i bygningen, den vakreste av dem finner vi i den høyeste rotunden. En oval trapp festet i veggen snor seg opp til fjerde etasje. Det svarte gelenderet, og de slanke rekkverkspilene i kobber står elegant til den brunrøde mursteinsveggen.

En elegant trapp fører oss oppover i den store rotunden

 

I en annen ende av bygget finner vi nok en rotunde. Det er et veldig enetasjes rom med et kuppelformet tak malt i blågrønt. Lokalets høye vinduer er satt mellom felter av teglstein, noe som fører tankene til en festpaviljong. Å jo da, her var det fest. Dette mektige rommet ble brukt som selskapslokale, der stuertelevene serverte kokkestudentenes mat til byborgerne. Festen nådde nok heller aldri sitt høydepunkt før de feirende fikk seg en toddi i baren, lett tilgjengelig i naborommet. Skolen la opp til at elevene skulle få rikelig med praksis før de slapp ut i arbeidslivet. Foruten selskapslokalet, drev elevene egen catering, i sin tid Trondheims første.

Festsalen i den lille rotunden

 

Dagens skolebygning står så godt som ubrukt. Det maritime skolesenteret skiftet i 2001 navn til «Ladejarlen videregående skole», og i 2013 flyttet flere av fagene til nybygde «Strinda VGS» på Tyholt. De resterende linjene ved Ladejarlen ble værende i den gamle skolebygningen, nå under navnet «Trondheim fagskole», men i februar flyttet også disse til nye lokaler. Det er nå usikkert hva som vil skje med skolen. Den store tomta med den formidable utsikten er gull verdt for byens boligbaroner. Selv den svale brisen fra renseanlegget i Ormen den langes vei, hindrer ikke området i å være verdt flere titalls millioner.

 

Spørsmålet er bare om når eieren, Sør-Trøndelag fylkeskommune, velger å selge. Da kan vi si farvel til denne flotte skolebygningen som byantikvaren av en eller annen merkelig grunn ikke har vernet. Vernemyndigheten har åpenbart ikke vært inne i bygningen. De har tydeligvis ikke sett rotunden, trappene og de lange gangene. Ganger der lyset faller inn over linoleum og klasseromsdører fra lange loddrette vindusbånd. Bygningens skjønnhet ligger i at den spiller på lag med naturen. Arkitekten har fylt den lille, kuperte tomta på best mulig vis. Han har ved hjelp av enkle midler greid å binde sammen bygninger med ulik form og høyde til en helhetlig konstruksjon. Om ikke byantikvaren eller politikerne snart griper inn risikerer vi å miste en av byens flotteste skolebygninger. En skole der muggsoppen snart vil være eneste gjenværende elev.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

Reklame

Midtbyens mest bortgjemte kirke

Misjonskirken i Trondheim (1964)

MISJONSKIRKEN, Trondheim

Et steinkast fra Nidarosdomen ligger en kirke som få har besøkt.

Langs med den trafikkerte Prinsens gate ligger kirkene som perler på en snor. Betel, Frelsesarmeen, Baptistkirken og Metodistkirken, alle sammen har de valgt å legge sine gudshus her, i umiddelbar nærhet til Nidarosdomen. Bak denne muren av religiøse byggverk åpenbarer det seg nok et gudshus. Til tross for at det ligger omgitt av andre kirkebygninger framstår huset som merkelig bortgjemt, der det grenser til jugendgårdene i det engelske kvarter. Misjonskirken ble oppført av arkitektene Lien og Risan i 1964. Bygningen som har adresse Arkitekt Christies gate 1c, er en kirkebygning bestående av to rektangulære fløyer.  En enetasjes kontorfløy er satt sammen med den noe høyere delen der selve kirkerommet ligger. Alt kledd i brunrød teglstein, et materialvalg typisk for etterkrigstidens kirkebygninger. Mursteinen brytes av store, avlange vindusflater i frostaglass, oppdelt av tykke vertikale stålsprosser.

Baksiden av kirken

 

Under et av de største vinduene kommer grunnmuren tydelig fram, en grå mur preget av ventilasjonsluker og andre ubestemmelige rør og luftehull. Rundt muren er det asfalt. Der ligger den, grå, humpete og hullete som en gammel elefant med hudproblemer. Resten av området rundt kirken kan heller ikke sies å være spesielt pent opparbeidet. En romslig parkeringsplass med grusdekke og en liten gressplen med et par skjeve lyktestolper er det som møter oss på baksiden av kirken. Et område som bærer preg av manglende vedlikehold og lite planlegging.

Gustent gress og skjeve lyktestolper på baksiden av kirkens kontorfløy

 

Selv om området rundt kirken virker halvferdig og lite helhetlig er innsiden av kirkebygningen gjennomført. Den brunrøde teglsteinen går igjen også her, der den bekler veggene bak hoveddøra. Den samme fargen pryder også gulvet som er kledd med fliser av brent leire. Flisene er delikate, men dessverre umulig å holde rene. Heldigvis for kirkens folk er det ingen slike fliser i husets midtpunkt, det store kirkerommet. Rommet er med sine store vinduer, og hvitkalkete teglsteinsvegger, det lyseste rommet i hele kirken. Det er et rektangulært rom, uten annen utsmykking enn korset over prekestolen. Lyset fra et av de avlange vinduene faller behagelig på denne mektige støpejernskonstruksjonen.

Røde, smakløse stoler kan hektes sammen til lange kirkebenker

 

Hele kirkebygningen bærer preg av å være nærmest autentisk. Bortsett fra nye, røde kirkebenker og et par moderne lamper, er kirken nesten slik som da den sto ferdig på midten av sekstitallet. Flere steder finner vi gamle toaletter, og i kjelleren kommer vi over noen hvite panelovner av merket Elektra. Ovnens store og hvite flate, brytes av en enkel komfyrbryter, satt inn for å kunne regulere temperaturen. Enkelt, nymoderne og overraskende smakfullt.

Original Elektraovn

 

Selv om kirkens interiør og tilhengere stadig blir eldre er bygningen fortsatt mye brukt. Det avholdes ukentlige lunsjsammenkomster, og kirkerommet benyttes som øvingslokale for kor og andre musikkelskere. Kirken ble bygget som flerbrukskirke, noe den fortsatt er. Den bærer preg av å være lite prangende, enkel, men samtidig gjennomført. Arkitektene tok til og med hensyn til den omkringliggende bebyggelsen, da de valgte å bruke teglstein som fasademateriale. Et materiale som bekler flere av de omkringliggende bygårdene. Det som derimot ødelegger inntrykket av kirken, er at nabotomta i Helmer Lundgrens gate fortsatt står ubebygd, full av grus og biler. Da Misjonskirken ble planlagt bygget på slutten av femtitallet, ble like godt all bebyggelse sør for kirken revet. Planen var at det skulle bygges noe mer her. Merkelig nok har denne byggingen aldri blitt noe av. Nå, nesten 60 år etterpå ligger fortsatt denne ubebygde plassene der, som et minne om en tid da det å rive ble sett på som et framskritt.

Misjonskirken ligger vegg i vegg med en grusplass

På slutten av 50-tallet ble bebyggelsen i Helmer Lundgrens gate ofret til fordel for Misjonskirken  og en grusbelagt parkeringsplass. FOTOGRAF: Schrøder. Bildet er hentet fra Trondheim byarkiv