En nøysom hyllest til naturen

_mg_9761
Norsk Geologisk Undersøkelse (NGU) (1961)

Instagram

Bli med inn i bygningen som rommer en av Norges største steinsamlinger.

Lade, en bydel helt nord i Trondheim. Et område som kjennetegnes av en eviglang gate, og et bilbasert kjøpesenter, fylt opp av gjerrige Nordtrøndere med en forkjærlighet for Grandiosa og billig dopapir. Med sine alt for store biler forpester de naturen og lufta for bydelenes 6000 innbyggere. Lade er heldigvis mer enn bare biltrafikk og Coop Obs. Om du beveger deg en kilometer nord for den gigantiske kjøpefesten, kommer du til et hvitkalket bygningskompleks omgitt av grønt gress og velskapte bjørketrær. NGUs hovedkontor er tegnet av arkitektene Harestad, Tønseth og Schjetlein og det sto innflytningsklart sommeren 1961. NGU (Norsk geologisk undersøkelse) som tidligere hadde holdt til på Victoria terrasse i Oslo, ble den første statlige etaten som ble flyttet ut av hovedstaden. Komplekset i Leiv Erikssons vei 39 har siden den gang blitt påbygd i en rekke ganger, og det er i dag arbeidsplass for ca. 200 personer.

_mg_9753
Symmetrisk fasade med kraftig grunnmur

 

Den over 50 år gamle hovedbygningen har ikke gjennomgått de helt store forandringene siden den var ny. Den hvite fasaden som vender ned mot fjorden, minner aller mest om et sommerhotell fra en norsk 60-talls film. Det skulle ikke forundre meg om en middelaldrende og sommerbrun Henki Kolstad kom spankulerende ut av hovedinngangen, med armen rundt en farlig ung pike. Den enkle fasaden er et typisk eksempel på den nøysomme norske arkitekturen fra etterkrigstiden. Der vindusrammer i teak er satt inn i nisjer med brystpanel av svartlakkert blikk. Fasadens evige symmetri brytes ved hovedinngangen, der en sidefløy med en åpen underetasje strekker seg utover i landskapet. Her går et stort panoramavindu, også dette i teak, nesten i ett med jorda og naturen. Fasaden er foruten den hvite pussen, kledd i lys teglstein. Den lyse teglfargen som skapes av steinens høye kalkinnhold, er med på å gi fasaden et imøtekommende og organisk preg.

_mg_9736

_mg_9789

_mg_9782
Sidefløy med smakfull komposisjon av teak og tegl

 

Den samme teglsteinen finner vi igjen i foajeen. Bak den lite fryktinngytende hovedinngangen åpner dette avlange og lyse rommet seg. Her reflekteres lyset av det polerte granittgulvet, som opptar det meste av førsteetasjen. Sentralt i rommet ligger en enkel og åpen trapp som leder videre oppover i etasjene, der lange ganger med linoleumsgulv og teglsteinsvegger fører fram til de spartanske kontorene. Lyse rom, like enkle og funksjonelle som resten av bygningen.

_mg_9723

_mg_9612
For å få bedre akustikk og lavere strømregning har taket i gangene blitt kledd med plater

 

Om vi derimot velger å vandre nedover kommer vi til kjelleren. Der ligger endeløse rekker med arkivskap og pappesker. Hyllemeter på hyllemeter fylt opp med kart, plantegninger og steinprøver. Et herlig sted for steinfantaster og kartentusiaster.

_mg_9592

 

Ikke bare gamle kart og steinprøver blitt tatt vare på, også den gamle hovedbygningen bærer preg av å være i gode hender. Fortsatt finner vi originale vinduer og heisdører i edeltre, som smelter fint sammen med den autentiske veggbekledningen. Bygningen er et godt eksempel på arkitektur som tilpasser seg omgivelsene, og den omkringliggende naturen. Den fire etasjer høye kontorfløyen sklir fint inn i blant trær og busker i det småkuperte terrenget. Den er enkel, lite monumental og er et typisk eksempel på statlige bygg oppført i etterkrigstidens sosialdemokrati.

_mg_9659
Metervis med prøver i kjelleren

 

I nyere tid har derimot bygningen blitt utvidet. Den første påbygningen skjedde på 70-tallet, da en ny fløy ble oppført i øst. Denne nye bygningskroppen har dessverre ikke de samme kvalitetene som den gamle hovedbygningen. Gangene er trange og klaustrofobiske, og fasaden har blitt kledd med hvite veggplater, et kjennetegn på dagens frykt for vedlikehold. Heldigvis har de nye arkitektene ikke gjort så alt for store inngrep i naturen, og de nye bygningene framstår ikke som skjemmende eller malplasserte, bare kjedelig og fantasiløse.  Dagens bygningskompleks er uansett et godt eksempel på hvordan man med enkle midler har bygget både effektivt og billig, uten at det har gått på bekostning av kvaliteten. At en bygning kan være omgitt av fri natur, ikke bare parkeringsplasser dekorert med betongblokker og kjettinggjerder, er noe flere arkitekter kan ta lærdom av.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

_mg_9751
Bygningene som er oppført etter 1970 har i nyere tid blitt kledd med hvite veggplater
NGU-N26028.jpg
Arkitektene Harestad, Tønseth, Schjetlein diskuterer brystningsplater. Foto: NGU
NGUs nybygg
Byggingen av NGUs nye hovedbygg. Bak troner blokkene i Harry Borthens vei. Foto: NGU
NGU bygninger østmarknesset Lade
Foto: NGU
NGU bygninger østmarknesset 1963?
Foto: NGU
NGU050128
NGU bygninger på Østmarkneset ca. 1963. Foto: NGU

Nord-Europas mest moderne

_MG_9575
Trondheim havnelager  (ca. 1955) sett fra sentrum i sør

Instagram

HAVNELAGERET, Trondheim

I dag er det rivningstruede anlegget et fascinerende kaos.

Langsmed Pir II på Brattøra ligger et av byens mest karakteristiske byggverk. Bygningen som mest av alt ligner en usymmetrisk og forspist tjukkas er plassert et steinkast fra kaikanten på Brattøra. Området som en gang var fylt opp av båter og gaffeltrucker, ligger i dag nesten forlatt. Bare noen halvgamle biler opptar plassen rundt den syv etasjer høye konstruksjonen, som i dag rommer lager og kontorer. Havnelageret som ble oppført av arkitekt Bjarne Borgersen midt på 1950-tallet, var i sin tid et av de mest moderne havneanleggene i Nord-Europa. Det var i en tid da truckene og pallene nettopp hadde gjort sitt inntog på de norske havnene. Fortsatt var det flere tiår til containertrafikken skulle revolusjonere godshåndteringen, og med det gjøre lager i flere etasjer nærmest overflødig.

_MG_9583
Dører går rett ut i løse lufta på Havnelagerets hovedfasade

 

Havnelageret framstår i dag som en av de mest dominerende og monumentale bygningene på Brattøra. Den rektangulære bygningskroppen er kledd i hvit og grå puss. Pussens dominans brytes på hovedfasaden, der nisjer bekledd av rødbrun teglstein og grønnmalte planker er med på å gi bygningen et herlig kaotisk preg. Det evig virvaret forsterkes av en salig blanding av ulike typer dører og vinduer, som er satt inn i de avlange feltene. Nesten ingen av disse nisjene er like, de er alle preget av et fokus på det praktiske, der fasadens helhet og utseende har kommet i andre rekke. Resten av byggets fasade er også preget av kaos. Ingen av sidene er like, og flere steder er lange vindusbånd satt sammen med enslige H-vinduer og bulkete ventilasjonsluker.

_MG_9555

_MG_9533
Et tynt tak i spennbetong henger over den gamle vareleveringen

 

I første etasje er det derimot noe mer orden. Her ligger rekker av lagerporter og lasteramper. En lang baldakin i armert betong, løper ut fra veggen over den gamle vareleveringen. Den slanke konstruksjonen bæres utelukkende av armeringen og forankringen i veggen. Her er det ingen søyler eller pilarer. Anleggets mest framtredende del finner vi helt i toppen av bygget. Her ligger husets høyeste punkt, kontrolltårnet, som i dag er Åge Aleksandersens studio. Den kvadratisk kassen med sine skråstilte vegger og avlange vindusbånd minner om et kontrolltårn fra en perifer flyplass.

_MG_9487
Lite flatterende fargebruk i trappeoppgangen

 

Bygningen har tre trappeløp som alle sammen fører opp til et virvar av kontor og lagerlokaler. Oppgangen er preget av at kun det mest nødvendige har blitt oppgradert. Fortsatt finner vi originale heiser. Gulvbelegg i knallblå linoleum og trapperekkverk i sennepsgult vitner om mangel på smak og estetisk sans. Det samme gjør den obligatoriske takterrassen på toppen av taket. Å kalle det en terrasse vil være en overdrivelse. En platting er et mer dekkende uttrykk. Hjemmesnekret, med et rekkverk av rustne jernstolper og et dekke fylt opp med halvråtne benker. Heldigvis er ikke dette husets høydepunkt. Det mest spennende finner vi i kjernen av bygget.

_MG_9461
Åges tårnstudio har utsikt over byen og en falleferdig takterrasse

 

Selve navet i bygningen er det store lageranlegget. Endeløse ganger går på kryss og tvers gjennom huset. Med sin sparsomme belysning og sine slitte betongvegger minner de aller mest om de korridorene vi finner i gamle militærbunkere. Det hele kunne vært tatt rett ut av en spenningsfilm, der amerikanske spioner smyger seg gjennom de mørke korridorene på jakt etter rødskjortenes hemmelige kommandosentral. Om det finnes en sentral, ville den i så fall ha ligget bak en av de kraftige ståldørene som hindrer oss fra å komme inn i de mindre lagerrommene. Derimot er det mulig å ta seg til de romslige vareheisene. Mange av dem over 60 år gamle.

_MG_9444

_MG_9441

 

_MG_9480
Brede lagerganger, her også malt i hvitt

 

I dag går Havnelageret en uviss skjebne i møte. Havnedirektøren i Trondheim sendte nylig en forespørsel til byantikvaren, der han spurte om det ville være greit å rive den tidstypiske bygningen. Heldigvis satte byantikvaren ned foten, da han mener at havnelager B har klar antikvarisk interesse. Dagens havnestyre skal heller ikke ha noe umiddelbart ønske om å rive bygningen. Men, havnestyrer og byantikvarer sitter ikke for evig. Hva som vil skje med Havnelageret om ti år vet ingen. Huset er ikke vernet, så det kan godt hende at en skruppelløs eiendomsspekulant vil finne på å rive bygningen.

_MG_9570

 

Havna i Trondheims syder ikke akkurat av liv. Containertrafikken er flyttet til Orkanger, mens dagens godsterminal etter planen skal plasseres sør for byen. At det blir en utbygging her, i stil med den som har foregått ute på Brattørkaia er ikke usannsynlig. Spørsmålet er da hva som vil skje med Havnelageret. Bygningen kan lett transformeres til noe annet. Hva med et kultursenter, med studentboliger, atelier, caféer og brukthall? Mulighetene er mange, det viktigste er at bygningen brukes og tas vare på. Den har en fascinerende kaotisk fasade som er helt unik i Trondheim. Kanskje ikke direkte pen, men spennende. Noe som gjør at bygningen står i sterk kontrast til dagens gull-lakkerte hoteller og platekledde kontorkompleks.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

_MG_9550
Havnelageret sett fra nord

Her hviler Hitlers soldater

_MG_8073
Havstein krigskirkegård (1943/1960)

Instagram

HAVSTEIN KRIGSKIRKEGÅRD, Trondheim

I et område befolket av mennesker med overdimensjonerte hus, dobbeltgarasjer og børstraktorer ligger Trondheims mest særegne gravlund. Gravplassen ligger på en bakketopp, like nedenfor Havstein kirke, med utsikt over Byåsen, sentrum og en idyllisk kornåker. Havstein krigskirkegård ble anlagt i 1943, midt under den andre verdenskrig, som en felles gravlund for falne tyske soldater. Det var tyskerne som sto for byggingen av gravplassen, som hadde over 1000 gravsteder ved krigens slutt. I 1955 ble gravlunden utvidet, da ytterligere 1931 kister ble flyttet hit fra lokale kirkegårder i Midt-Norge og på Vestlandet. Utvidelsen av gravlunden ble finansiert av den norske stat, og kirkegården rommer i dag 2992 gravplasser. Anlegget vedlikeholdes av organisasjonen  Volksbund Deutsche Kriegsgräberfürsorge.

_MG_8170.jpg
Inngangen

 

Det første du som besøkende legger merke til, er det bastante inngangspartiet. Det er rektangulær kloss, bygget i grovhugget granitt, med en liten metaldør midt på fasaden. Bak den lille, men tykke døra ligger ett åpent rom uten endevegg. Det ligner mest av alt et gresk tempel, der to tykke søyler holder oppe en kraftig granittbjelke. Den monumentale konstruksjonen minner om et overdimensjonert busskur, med sin åpne fasade og sine to grove granittbenker.

_MG_8091

_MG_8129
Store steintavler opplyser om hvor de tyske soldatene falt

 

Resten av kirkegården er også bygget med denne mørke granitten.  Murer, kors og gravsteiner har alle den samme dystre og harde fargen. De lave murene rundt anlegget minner om de steingjerdene vi finner rundt en bondegård. Et stort kors står midt i gravlunden. De andre korsene er gruppert tre og tre bortover plenen, mens gravsteinene ligger nedfelt i marken. Store, spredte trær sørger for at de døde også får pauser fra solen Bortsett fra disse trærne, bærer anlegget preg av en streng struktur. Det kjennetegnes av en klassisk arkitekturstil, en stil som var mye brukt av nazister og fascister.

_MG_8142
Gravsteiner lagt i rette linjer

 

Dagens krigskirkegård er unik i Trondheimssammenheng. Det råder en egen stemning her, en egen ro. Det er et sted for refleksjon og depresjon. En vårdag i april ligger området der, stille og forlatt. Det er ingen tegn til aktivitet, hverken fra nazisympatisører eller de dødes slektninger. På en av gravene ligger det en blomsterbukett, en bukett som viser seg å være av plast. Det ser ut til at de fleste vil glemme at denne plassen eksisterer. Selv ikke de som skal vedlikeholde gravlunden, har tenkt på de falne soldatene. Flere steder er gravsteinene i ferd med å bli en del av naturen, der de  forgjeves kjemper en kamp mot gress og mose. Hele dette vedlikeholdsetterslepet står i sterk kontrast til nabokirkegården, Havstein kirkegård, der gartnere og gressklipperbiler er i full sving med å gjøre klar til våren. 

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

_MG_8052
Plastblomster pryder soldatens grav