Er dette Steinkjers nye moské?

_MG_7896
Steinkjer brannstasjon (1950/1964)

Instagram

STEINKJER BRANNSTASJON

I en av Steinkjers mest anonyme gater ligger et av byens mest oppsiktsvekkende signalbygg. Med sitt 27 meter høye vakttårn kan Steinkjer brannstasjon skimtes fra alle byens gater og veier. Den ligger der som en ansamling av rektangulære klosser, satt sammen til å bli et av byens største gjenreisningsbygg. Etter at Steinkjer ble bombet i april 1940, var det bruk for en ny brannstasjon. Stasjonen som sto ferdig i 1950, ble tegnet av arkitekten Axel Guldahl jr. Guldahl står bak flere bygninger i Trøndelag, deriblant Trondheims gamle hovedbrannstasjon i Søndre gate. Som på stasjonen i Trondheim er fasaden til anlegget i Steinkjer kledd med grå puss. Fasaden bærer også her preg av en streng symmetri, der kvadratiske vinduer rammes inn av kvadratisk nisjer. Vinduene som originalt hadde rammer av teak, har nå blitt erstattet med nye h-vinduer med brunrøde rammer. De nye vinduene mangler helt den vakre stoffligheten vi finner i det lysebrune edeltreet.

 

_MG_7338
Fasaden består av rette linjer, nye vinduer og autentisk glassbyggestein

 

Heldigvis finnes det fortsatt noen autentiske teakvinduer i toppen av det nesten 30 meter høye branntårnet. Tårnet er som resten av stasjonen kledd i grått, men her brytes monotonien av brunrøde teglsteiner, lagt i et enkelt, men likevel delikat geometrisk mønster.

_MG_7475
Klokka på det 27 meter høye branntårnet går fortsatt

 

Innsiden av brannvakttårnet er fylt opp med skitt og støv . I midten av tårnet løper en dyp sjakt der brannslangene tidligere ble hengt opp til tørk.  Rundt sjakten løper en eviglang og smal trapp i betong. I bunnen av trappa finner vi den trange hallen der brannbilene parkeres. Her slippes dagslyset inn gjennom frostete glassbyggerstein, et materialvalg typisk for 1950-tallet. I resten av stasjonen finner vi sporadisk flere tidstypiske detaljer. Autentiske 50-talls toaletter, og dører i armert sikkerhetsglass er noen av få tidsvitner. En annen autentisk perle er den store gymsalen, som fortsatt har sitt hvitmalte, buede trepanel, med en dør som nesten går i et med veggen.

_MG_7409
En gang i tiden var det her brannslagene ble hengt opp til tørk
_MG_7383
Utstyr og brannbiler kjemper om plassen i den trange utrykningshallen

 

Dagens brannstasjon er ifølge arbeidstilsynet både utdatert og helsefarlig. Lokalene er nedslitte, og det er liten plass til biler og annet materiell. Portene inn til hallen er så smale at de nye brannbilene må spesialbestilles utifra bredde. Det har i flere år vært snakk om å bygge en ny brannstasjon et annet sted i Steinkjer, men det ser ikke ut til at det er brannsikkerheten som har stått øverst på kommunepolitikerens agenda. Mens bygningen skriker etter vedlikehold, har kommunen valgt å bruke penger på å legge opp strøm til det forlatte branntårnet. Her skal bygglamper med blå lysstoffrør, spre et sterilt skinn over byen. Dessverre har heller ikke kommunen her skjønt verdien av vedlikehold. Et av lysarmaturene har allerede tatt kvelden, uten at det ser ut til å bry folkene på rådhuset. Hele stasjonen bærer preg av at ting bare byttes når de er helt kaputt. Det samme ser vi i resten av Steinkjer by, der bøyde lyktestolper og ødelagte søppelkasser kjemper om vår oppmerksomhet. Kommunen må snart innse at ingenting er vedlikeholdsfritt.

_MG_7569
Smale porter gjør at nye brannbiler må kjøpes med tanke på bredde

 

Spørsmålet er hva anlegget skal brukes til den dagen en ny brannstasjon står ferdig. Dessverre har det vist seg å være vanskelig å finne nye leietagere til den spesielle bygningen. Kreative sjeler har vært inne på tanken om å gjøre stasjonen om til moské, men det har til nå bare blitt med tanken. Fasaden er heldigvis vernet, så bygningen blir i alle fall ikke revet, men verningen er ingen garanti for at den gamle brannstasjonen blir vedlikeholdt. Bygningen er et landemerke i Steinkjer som absolutt burde brukes og tas vare på. Den er enkel, smådelikat og nøktern, men som brannstasjon har den utspilt sin rolle.

_MG_7560
Steinkjers eldste brannstasjon

 

Huset der ingen vil jobbe

 

_MG_7702
Nord-Trøndelags gamle fylkeshus (1962/1967)

Instagram

DET GAMLE FYLKESHUSET (O2-huset), Steinkjer

Nord-Trøndelag er et fylke som tilsvarer en gulost som har ligget langt bak i kjøleskapet. Du har ikke savnet den, og når du finner osten igjen kastes den med et oppgitt sukk i søppelkassa. Nord- Trøndelag er ikke et avskrekkende stort fylke. Det er ikke et fylke som imponerer så mange. Naturen er ikke noe videre spennende, og de byene som finnes der minner mest av alt om forspiste bygdesentre. Det gamle fylkeshuset, nå O2-huset, passer godt til Nord-Trøndelag fylke. Det er hverken særegent eller særlig imponerende. Bygningen er tegnet av arkitekten Georg Fredrik Fasting, også kjent som mannen bak den røde telefonkiosken. Fasting arbeidet som fylkesarkitekt i Nord-Trøndelag fra 1949, og fram til sommeren 1962, da det nye fylkehuset sto innflytningsklart. Fem år seinere fikk bygningen to ekstra etasjer, og raget dermed seks etasjer over bakken.

_MG_7698
Det første byggetrinnet ble ferdigstilt i 1962, med en prislapp pålydende 2,1 millioner kroner

 

Kontorblokka ligger i Ogndalsvegen 2, et steinkast fra Steinkjer jernbanestasjon. Foran byggingen ligger et hullet asfaltdekke, fylt opp med biler. Plassen er lagt rett foran inngangsdøra, der en baldakin med et bleknet skilt forteller oss at vi har kommet til O2-huset. Fasaden er symmetrisk og enkel. Rektangulære vinduer er satt inn i avlange nisjer, et typisk trekk ved den norske 1950 og 1960-talls arkitekturen. Denne fasaden inviterer deg ikke inn. Det er ingenting fristende eller appellerende ved dens framtoning. Stakkars dem som har slitt kontorkrakken her inn, hver uke, mandag til fredag, fra ni til fem.

_MG_7792
Grønn marmor og rekkverk med kobberplater i trappeoppgangen

 

Bak det nedslitte inngangspartiet ligger en åpen og lys, men folketom resepsjon. En nesten like tom tavle opplyser om at her holder blant annet Jarle Skjei og Kompetansesenteret for distriktsutvikling hus. En autentisk heis, som står, gir de besøkende, gående så vel som funksjonshemmede, ikke annet valg enn å ta trappene fatt. I trappesjakten har noen prøvd å pynte opp med kunst. De gulhvite flatene satt sammen av gamle marmorfliser skal vel gi de besøkende noe å tenke på. Et elegant trapperekkverk dekorert med løvtynne kobberplater løper oppover i etasjene, der de fleste av kontorene er forlatt.

_MG_7756
Noen vil vel kalle dette for kunst

 

 

Det mest spennende med bygningen er at den ikke har forandret seg stort siden 1960-tallet. Her finnes fortsatt mye av det autentiske interiøret. Toalettene i kjelleren med sine urinaler og sin sanitetsbindsautomat står der som tause tidsvitner. De samme gjør den grønne marmoren og de originale taklampene i trappeoppgangen. De samme lampene som i sin tid hang i høyblokka i regjeringskvartalet, lyser stadig vekk ned på oss fra det hvite taket.

_MG_7752
Originale lyskilder i taket

 

I dag er det få som står i kø for å få kontorer i Ogndalsvegen 2, der de aller fleste lokalene står tomme. Flere steder har eieren begynt å renovere, men iveren etter å pusse opp tok visst raskt slutt. Nå ligger lokalene der skrellet for inventar, bordkledning og linoleumsgulv. Bare noen usmakelige stoler med urinfarget trekk står forlatt, forvist til en uviss skjebne. En skjebne de deler med det gamle fylkeshuset som har byttet eier flere ganger i løpet av de siste årene. Hva den nåværende eieren har planer om, er uvisst, men vi får håpe at han tar vare på de gode delene ved denne klassikeren. Dette monumentet over den offentlige norske arkitekturen. Spartansk, enkel og nøysom, uten evne til å imponere, men tross alt litt sympatisk.

Trykk her for å se hvordan det gamle fylkeshuset så ut i 1963.

_MG_7780
Nesten alle av byggets 3000 kvadratmeter står tomme

 

600 tomme stoler

_mg_7165
Steinkjer kirke (1965) med sitt 38 meter høye klokketårn

Instagram

STEINKJER KIRKE

Tormod har en bestefar og en bestemor i Steinkjer, og han besøker dem så ofte han kan. Tormods bestefar har store hender og stor bil. Bilen til bestefar er like stor som en liten buss. Den er så stor at det er plass til minst ti barn i bilen. Når det er jul setter hele familien seg inn i den store bilen for å kjøre til kirken. I kirken hører Tormod og familien på juleevangeliet mens de spiser syltelabber. Tormod elsker syltelabber. Rachid, Tormods bestevenn, er misunnelig på Tormod. Han vil også gå i kirken og spise syltelabber. Rachid er muslim, så han må gå i moskéen.  Der er det fullt av onkler i nattskjorter som sier at Rachid ikke får lov til å spise syltelabber, fordi det er gris. Rachid har aldri smakt syltelabber, men han synes at det lukter godt. Hans favorittrett er Pizza Grandiosa. Rachid får ikke lov til å spise grisekjøtt, men pizzakjøtt får han lov til å spise.

_mg_7171

 

 

_mg_7177
Det høye taket, kledd med kobberplater, skjules bak skjermfasaden (westernhusfasade)

I hjertet av Steinkjer ligger en stor, brosteinsbelagt plass, omkranset av hvitkalkede bygninger. Torget, som åpenbart er inspirert av en italiensk piazza, ligger folketomt. Bare en sjelden gang kjører en bil forbi, gjerne fylt opp av tykksaker med caps og piggsveis. I den vestre delen av plassen, vis-à-vis samfunnshuset, ligger Steinkjer kirke. Kirken, også kalt Weidemanns-katedralen, sto ferdig i 1965, og ble tegnet av arkitekten Olav S. Platou. Den blendahvite bygningen består av et frittstående klokketårn og en basilika med to sideskip. Taket på basilikaen er gjemt bak en skjermfasade, selve hovedfasaden. Den er en enkel vegg, der vannrette og loddrette linjer rammer inn rektangulære nisjer. Bortsett fra de smale vinduene som flankerer hoveddøra, er fasaden vindusløs. Fasadens enkle og strenge symmetri gjør at kirken framstår som svært lite prangende – en kirke som skapt for sosialdemokratiet. Om vi ser bort ifra korset og kongevåpenet er det lite som indikerer at dette i det hele tatt er en kirkebygning.

_mg_7638
Kirkens 11 glassmalerier er laget av Jakob Weidemann
_mg_7647
Over  600 sitteplasser i kirken som har hentet inspirasjon fra flere Italienske kirkebygg

 

Bak den kraftige inngangsdøra i kobber åpenbarer det seg et langstrakt og åpent kirkerom. I enden av rommet, bak alteret, er store glassmalerier satt inn i høye, avlange vindusåpninger. På sin vei inn i kirkerommet må lyset her reflekteres gjennom rødt, blått og grønt glass. Sammen med de små, smale vinduene i taket er dette med på å gi kirkerommet en dempet og behagelig belysning. De hvite veggene suger opp lyset som forsvinner i det mørke taket. Taket er kledd med umalte og ubehandlede bord, som sammen med de enkle, mørkebrune benkene og trestolene vitner om en nøkternhet, typisk for de norske etterkrigskirkene. Det eneste som bryter med denne enkelheten, er det store orgelet i østenden av kirken. Med sine lange metallpiper i krom, og sine detaljer i knallrødt og -blått minner orgelet aller mest om grillen på en amerikansk lastebil.

_mg_7631
Et imponerende orgel

Kirken i Steinkjer er et vakkert eksempel på den modernistiske kirkearkitekturen. Den er veldig enkel, men samtidig både gjennomført og monumental. Kirken ble bygget som en flerbrukskirke, noe som betyr at den inneholder mer enn bare ett enkelt kirkerom. I tillegg til hovedrommet, har kirken en forsamlingssal tilknyttet en stor garderobe, og noen kontorer. Overalt i denne veldige bygningen er det som om tiden har stått stille. Guds barn har ikke sett nytten i å bytte ut gamle dører, skilt og lamper. Alt står stort sett som da det ble bygget.

_mg_7677
Autentisk lampe med kobberfarget skjerm

Det som er synd er at dette store kirkerommet står tomt og ubrukt store deler av uka. Det tynnes stadig ut i rekkene blant Vårherres tilårskomne tilhengerskare. Når færre og færre mennesker ser noen vits i å tro på denne Guden, må det da være mulig å bruke dette vakre kirkerommet til noe annet. I den nederlandske byen Maastricht har en gammel kirke blitt bygget om til bokhandel. Om ikke Steinkjer allerede hadde et ganske nytt bibliotek, kunne det ha vært en genial måte å bruke bygningen på. Eller hva med et offentlig treningssenter, museum eller en kombinasjon av gastropub og restaurant? Guds bestevenner kan heller flytte sin virksomhet til Steinkjers andre kirke, Egge, som ligger noen kilometer utenfor sentrum. Det viktigste er at et av landets flotteste modernistiske kirkebygg, tas i bruk. At den ikke bare står der, med låst dør, som en levning fra en for lengst forgangen tid.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

Trondheims styggeste høyhus

_mg_7072
Teglgården (1988). Legg merke til hønsehuset på taket.

Instagram

TEGLGÅRDEN, Fossegrenda

Tormod bor i øverste etasje i et høyt hus. Huset er så høyt at Tormods far sier at de kan se helt til England, hvis det er fint vær. Tormod bor sammen med faren Bjarne, moren Birgitte, og hunden Trofast. Bjarnes far er lege, og han er stor, den største faren i hele Teglgården. Tormods mor jobber i blomsterbutikk. Hun fyller opp hele leiligheten med blomster, så mange blomster at Tormods far sier at det kan bli litt for mye av det gode. Tormod har to gode venner, Pernille og Rachid. Tormod er litt forelsket i Pernille, men da Tormod ikke vet hva en forelskelse er for noe, tenker han at de to bare er venner. Rachid bor i leiligheten under Tormod. Rachids far er postbud. Hver dag, når de tre vennene er å vei til skolen, kjører Rachids far forbi dem, på den lille, røde postmopeden sin. Nederst i blokka bor en gammel mann, Hr. Gjedde. Rachid har fortalt at Hr. Gjedde spiser barn og fotballer til frokost, og derfor er alle barna veldig redde for ham. Etterhvert så viser det seg at Hr. Gjedde bare er en trist, gammel mann, som trenger selskap. Han har ikke så mange venner på sin egen alder, derfor kommer Tormod, Pernille og Rachid ofte på besøk.

_mg_7030
Vinduer rammet inn av teglstein

 

 

I Fossegrenda, noen kilometer sør for Trondheim sentrum, ligger en merkelig kontorblokk. Teglgården, en ni etasjes bygning som rager høyt over små og fantasiløse næringsbygninger. Blokka i Hornebergvegen 7A ble oppført i 1988 av arkitekt Johan Fredrik Dahle. Den minner mest av alt om en moderne middelalderborg. I første etasje har vindusglass blitt satt inn i brede, slake rundbuer. Resten av fasaden preges av små, kvadratiske H-vinduer som ligner skyteskår, der de ligger dypt inne i bygningsmuren. Rundt dem løper en ramme av teglstein. Vinduene flankeres av trekantede pilarer som skyter ut fra bygningskroppen. Pilarene skaper dynamikk i fasaden, men sørger samtidig for at mindre lys slipper inn i huset. På baksiden av høyhuset finner vi bygningens trappehus. Inne i de to innglasserte rotundene løper knallrøde vindeltrapper. Hele kontorbygningen er virvar av karnapp, rett og diagonale linjer, kombinert med buer og rotunder. Det er som om arkitekten har prøvde å få med så mange former som mulig i samme hus. En mann som åpenbart bare har vært omgitt av ja-mennesker. Resultatet blir noe uformelig og kjønnsløst.

_mg_6950
Tidligere hadde denne vindeltrappa innebygget søppelsjakt
_mg_6964
Inngangsdøra til Haralds selskapsmat er satt inn i en rundbue

Mørk middelalder                                                                                              

Innvendig er bygningen enda mer mislykket. I resepsjonen møtes vi av et ufattelig lavt tak, og enda flere rundbuer. Istedenfor rette døråpninger har arkitekten valgt å bruke buer, noe som var moderne på 1980-tallet, men som heldigvis ikke har fått noen ny renessanse. I dag virker det bare utdatert, der vi står foran lokalene til Haralds selskapsmat. Resten av blokka preges av mørke og trange kontorlokaler. Mange av dem står tomme. Det lave taket og de små vinduene gir en følelse av at vi befinner oss inne i en skoeske. Denne måten å bygge kontorlokaler på, kom i kjølvannet av ENØK-tiltakene på 1980-tallet. For å spare strøm ble taket lagt så lavt som mulig, samtidig med at vinduene skulle være små glugger. Resultatet ble lavere strømregninger, og lavere trivsel.

 

_mg_6890
Tomme kontorlokaler som skal gi «ny giv blant medarbeiderne».

Visjon Fossegrenda

Frost eiendom holder til i Teglgårdens øverste etasje, som takket være store takvinduer er byggets eneste lyse kontorlokale. Selskapet sliter åpenbart så mye med å få inn nye leietagere, at de har valgt å lage en egen åttesiders brosjyre om Teglgården og området rundt. De har attpåtil valgt å skape en egen visjon, visjon Fossegrenda. «Det er en grunn til at vi har lansert begrepet Teglgården næringspark. Vi har store ambisjoner for området og konkrete planer for utbyggingen». Hva de konkrete planene går ut på står det ikke noe om. Det som derimot er sikkert, er at visjonen føles langt fra realistisk når vi titter på Teglgården. Kontorlokalene pusses riktignok opp, men takhøyden og vinduene forblir de samme. Det er godt at de har ambisjoner, men denne blokka går ingen lys framtid i møte. Frost eiendom mener derimot at: «Nye lokaler kan gi nye forretningsmuligheter, en mer effektiv drift og ny giv blant medarbeiderne». Om nye lokaler i Teglgården maner til arbeidslyst, kan man ikke annet enn å tvile på.

_mg_6991
Kunst utenfor hovedinngangen