Trondheims andre katedral

 

_mg_6643
NSBs verksteder på Marienborg (1919)

Instagram

Noen hundre meter fra Ilaparken ligger en bydel som mange aldri har besøkt. Området ved Osloveien kjennetegnes av små, spredte trehus, krattskog og en jungel av lokomotiver og skinner. Marienborg, en bydel der tiden har stått stille. En bydel befolket av østeuropeiske håndverkere, drosjesjåfører og studenter. En bydel som henter sine impulser syklister og joggere. I sine skamløst dyre kondomdresser forflytter de seg raskt gjennom området, som om det ikke er noe her som er verdt å se.

 

_mg_6660
Sett fra Osloveien

 

På Marienborg, mellom Nidelva og Osloveien ligger en av Trondheims største industribygninger. NSBs verkstedhall fra 1919 rager høyt over lokomotiver, strømmaster og skinner. Den ligner en katedral, med sin store basilika flankert av to sideskip. Bygningen har en enkel fasade, uten annen utsmykning enn NSBs logo. Fasadens glatte, grå betong brytes av de veldige vindusflatene i hver ende av bygget. Vinduene er delt opp av kraftige vindussprosser som danner endeløse rekker av små, kvadratformede flater. Vinduene på basilikaen, selve hovedkroppen, er de mest dominerende. Et høyt, avlangt vindu flankeres av fire lavere vindusflater. De er alle like brede, og danner sammen en bue. Flere steder i fasaden gjentas denne sammensetningen av vinduer. Den buede formen bryter med fasadens rette og diagonale linjer. Et grep som gir oss følelsen av dynamikk og bevegelse.

_mg_6504
Bjelker av støpejern er med på å holde taket oppe

Det bratte taket på hallen er kledd i stål. Det samme stålet møter oss på innsiden, der bjelker og pilarer av støpejern er med på å holde oppe den enorme takkonstruksjonen. Denne måten å bygge tak på er hentet fra kirkebygging. Disse takkonstruksjonene, som tidligere hadde vært forbeholdt en fiktiv Gud, kunne nå brukes til å huse den nye teknikken. Fra taket henger kraftige lamper som samme med de store vinduene sørger for at det kommer nok lys inn i verkstedet, der de ti sporene er fylt opp med lokomotiver.

_mg_6474

 

 

_mg_6492
Autentisk skilt

 

Selv om verkstedhallen på Marienborg snart runder 100 år, har den fortsatt noen autentiske detaljer. Deriblant de håndmalte skiltene med spornummer. Det finnes ellers godt om andre godbiter av litt nyere dato. Fortsatt lyses benker og pulter opp av Luxos over 50 år gamle skrivebordslamper. Like gammel er nok døra som fører inn til toalettene eller den lille bua som tidligere var kiosk for de ansatte.

_mg_6577
Norskprodusert Luxolampe fra 60-tallet

I dag vedlikeholdes fortsatt mye av NSBs dieseldrevne togmateriell i den gamle hallen, men det kan snart ta slutt. Mange av dagens lokomotiver er for store for den 97 år gamle bygningen. Derfor er det lagt fram planer for et nytt verksted. Hva som da vil skje med det store anlegget er heller usikkert. Fasaden er vernet, så hallen blir i alle fall ikke revet. Forhåpentligvis blir denne vakre bygningen tilgjengelig for allmennheten, ikke bare ombygd til kontorer for ingeniører og andre papirflyttere. Hva med en klatrehall, en konsertarena eller et kulturhus? Hallen kan enkelt bygges om innvendig uten at det går på bekostning av den lette og praktisk arkitekturen. En bygning oppført for å fylle en funksjon, kan nå få en ny.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

_mg_6564
Snart forsvinner kanskje togene fra Marienborg

 

Teak, Tegl og Trapp

_mg_6423
Fløistadbygget (1979) sett fra Fossegrenda

Instagram

En eldre herre sitter bak et skrivebord i eik, på et offentlig kontor i Trondheim. Mannen, byplanlegger Brynildsen, er ikledd en rutete kortermet sommerskjorte. Skjortas høyre brystlomme er fylt opp med tre penner. Nok en penn hviler i Brynildsens høyre hånd som glir over et stort, hvitt ark. Pennen lager kruseduller på det kritthvite A2 arket, mens Brynildsens blikk søker drømmende ut mot de storvokste, blomstrende løvtrærne bak vindusglasset. Tankene hans er langt vekk fra Byplankontoret, og planen for det nye industriområdet i Trondheims sørøstre utkant. Noen måneder seinere mottar Brynildsen et tinnur, og et fast håndtrykk fra Byråsjefen, før han setter seg på bussen på vei hjem til den ventende pensjonisttilværelsen.

 

_mg_6353
Bue
_mg_6347
Langsiden

 

Fossegrenda er et næringsområde fylt opp med fantasiløse næringsbygg fra 60- og 70-tallet. Uformelige bygninger kledd i riflede stålplater står oppstillt på geledd langs de nedslitte veiene. Blant alt dette finnes en bygning som utstråler noe helt annet. Fløistad lampers tidligere kontor og lagerbygg i Fossegrenda 9 ble ferdigstilt i 1979 av Madsø arkitektkontor. Den tre etasjer høye bygningen ligger på en liten bakketopp som en liten festning, gjemt bak store bjørketrær og slanke busker. En buet form flankert av et tårn, skyter ut fra en avlang bygningskropp, alt kledd i rødbrun teglstein. Teglsteinen var et mye brukt materiale i Norge fra ca. 1965 til 1975. Den rødbrune fargen er med på å gi bygningen en varme og en stofflighet som gjør de brente blokkene av leire til et unikt materiale. Noe av det mest iøynefallende ved Fløistadbygget er de avlange vinduene.  Vi finner dem i buens nedre del, og langs hele husets tredje etasje. Vinduene i tredje etasje er todelte. Den øverste delen løper skrått oppover mot det flate taket. Denne konstruksjonen gjør at spesielt mye dagslys slipper inn i bygningen.

_mg_6208
Resepsjon/ visningsrom med freidig vindeltrapp

 

 

Bak den lite dominerende hoveddøra på husets langside, ligger en lys og åpen resepsjon. Rommet ble opprinnelig brukt som visningsrom for Fløistads rikholdige lampesortiment. Det domineres helt av en vindeltrapp i hvit betong. Trappa løper gjennom hele bygningskroppen fra kjelleren helt opp til tredje etasje. Tynne metallspiler holder oppe det runde rekkverket. De samme spilene går igjen i rekkverket på det åpne galleriet i andre etasje. Mellom trappen og galleriet løper en liten, smal bro. Trappa blir her til en egen konstruksjon, der den står midt i den buede enden av rommet. Den blir som et eget kunstverk, som en skulptur, der den slynger seg gjennom taket og opp til den øverste etasjen. Her oppe finner vi en gang som går gjennom hele huset. Originale teakdører er satt inn i den høyre teglsteinsveggen. Kombinasjonen teak og teglstein gir et inntrykk av noe gjennomført, en helhet.

_mg_6169
Legg merke til rekkverksspilene

 

I dag er det brettsportkjeden Boardshop som holder til i de gamle lokalene, til den for lengst nedlagte lampefabrikanten. Bygningen gjennomgikk en stor renovering i løpet av 2000-tallet, men fortsatt er det originale interiøret intakt. De autentiske toalettrommene med veggpanel i teak ser akkurat ut slik de gjorde i 1979. Selv vaskene, klosettene og baderomsmøblene er originale. Den vakre vindeltrappa står urørt, bortsett fra at det gamle, polerte teakgelenderet har fått seg noen strøk med en mintfarget maling. Et fargevalg som ikke har vært helt heldig for den over 35 år gamle teaken. Her burde eierne droppet malingen, og heller sett verdien i det utrydningstruede treslaget. Bortsett fra denne lille glippen har oppussingen vært vellykket. Nye kontorer med store glassflater harmonerer fint med den brunrøde teglsteinen. I resepsjonen henger nye UFO-formede lamper ned fra taket. Lamper som ved første øyekast kan virke originale.

_mg_6259
Originalt toalettrom

 

 

Om vi ser bort ifra den gjennomasfalterte parkeringsplassen, bærer bygningen og området rundt preg av å være overraskende gjennomført. Selv buskene som omkranser fasaden ser ut til å være nøye utvalgt. Det var nok den helheten som spilte inn da Fløistadbygget i 1979 ble kåret til årets bygning av Trondheim vel. En velfortjent pris, men det er bare flaks som har gjort at dette huset ikke har blitt helt ødelagt av skruppelløse eiendomsutviklere.  At dagens eiere har vært så hensynsfulle, er ikke en selvfølge.  Om husets framtidige eksistens skal sikres, burde byantikvaren så absolutt komme på banen. Hvis ikke risikerer vi at et av Trondheims vakreste eksempler på teglsteinsmoderisme vil forsvinne.

_mg_6144
Lys tredje etasje med bjelker og tak i stål

 

Neondøden

 

_mg_4041
Felleskjøpet lyser opp fra kornsiloen i Ila

Instagram

En mann ikledd hatt og frakk står under et neonskilt med en nytent sigarett i hånda. Røyken fra sigaretten legger seg som et slør rundt de lysende bokstavene. Neon, et ord som leder tankene til 50-tallets Las Vegas med casino, drinker og lettkledde damer. Et ord som forbindes med det urbane. Sterke farger – gult, grønt og rødt. En gang var det framtiden, men nå står flere av landets neonskilt å forfaller.

_mg_5446
En døende noenreklame fra Olav Tryggvasons gate

 

Det vakre og sterke lyset oppstår når strøm kobles til hule glassrør fylt opp med edelgassen neon. Gassen ble oppdaget rundt det forrige århundreskiftet, og det var franskmannen Georges Claude som først kom opp med iden om å bruke neon til belysning. I 1910 ble det første neonskiltet tent på Grand Palais i Paris. I Norge kom den første lysreklamen i neon på plass i 1926. Det revolusjonerende med den lysende gassen var det lave strømforbruket og den lange holdbarheten. Et neonskilt varer gjerne i over 20 år, noe som gjør det mer motstandsdyktig enn et reklameskilt med glødelamper. 50- og 60-tallet ble neonlysets gullalder. Store lysreklamer for Radionette og Conrad Langaard ble plassert ut ved torg og jernbanestasjoner rundt om i landet. I handlegatene byttet butikkeierne ut sine gamle blikkskilt til fordel for de lysende reklameskiltene. Det å lage et neonskilt er fortsatt et eget håndverk. Varme glassrør bøyes til bokstaver og andre vakre motiver. Inne i rørene legges de fluoriserende pulver som er med på å skape de sterke og klare fargene som skiller neonlyset fra det vi får fra LED og halogen.

_mg_5389
En klassiker fra en herrekonfeksjonsforretning i Nordre gate

 

I Trondheim blir det stadig færre av disse forseggjorte lysreklamene. Mange av dem står her fortsatt, men de forfaller. De lyser ikke lenger, og bokstavene er i ferd med å ramle ned. Heldigvis finnes det fortsatt noen som tar vare på sin gamle neonreklamer. Det signalgrønne Felleskjøpet-skiltet er som et landemerke å regne, der det skinner intenst fra den gamle kornsiloen i Ila. De enkle og lettleselige blokkbokstavene, fungerer som et fyrtårn for enslige begersvingere på vei hjem, fra en fuktig natt på byen. Dessverre er dette en av de få fungerende neonreklamene i Trondheim. Den lysreklamen som i dag er i ferd med å overta byen domineres av LED, lysstoffrør og plast. Grelle og uestetiske reklameskilt for anonyme lavpriskjeder som Nille, Rema og Coop Ekstra er i ferd med å ødelegge bybildet. De samme skiltene som finnes i hver eneste norsk småby er designet av mennesker uten sans for estetikk og design. Coop Ekstras logo med sine uspiselige gule bokstaver på rød bakgrunn ser ut til å være laget av en fargeblind økonom.

_mg_5432
Bilhuset i Kjøpmannsgata

 

Framtiden for neonreklamene er uviss. Byantikvaren i Trondheim har ingen verneplan for de gamle og tidstypiske lysskiltene. Han ser åpenbart ikke verdien av å ta vare på noe så primitivt som kommersiell lysreklame. I Oslo har derimot byantikvaren tatt et lite skritt i riktig retting. Der har Freiauret i Karl Johans gate og det karakteristiske skiltet fra den for lengst nedlagte restaurant Beckers på Grünerløkka blitt vernet. Trondheim torgs Freiaklokke fra 1978 ble i 2012 fjernet til fordel for nok en sjelløs plastreklame. Om utviklingen forsetter, vil det innen ti år ikke finnes noe som heter neon i Trondheim. Det eneste som blir igjen er usmakelige skilt i plast.

Mer Trondheimsneon finnes på #obskurarkitektur 

 

_mg_5340
Et nyere neonskilt, trolig fra midten av 90-tallet