Et stort stykke Sovjet

Vestre Rosten 77, Fokus banks gamle hovedkontor (1985)

Klokka nærmer seg ni en mandag morgen like ved Fokus banks høyreiste hovedkontor på Tiller. På vei inn mot den monumentale bygningen humper en lang rekke av biler. De ligner en veldig sankthansorm, der de snegler seg inn mot parkeringshuset, denne mørke januardagen på 80-tallet.  En som er delaktig i køen er Hr. Brynildsen. Han parkerer den grå bilen i det grå parkeringshuset, for så å ta den overfylte heisen opp til det grå kontoret i femte etasje. Vel inne på kontoret åpner han den grå stresskofferten, som viser seg å inneholde to morgenaviser, to vørterøl og en bordtennisracket. Racketen blir liggende i kofferten, mens avisene og leskedrikken blir fortært i makelig tempo bak det lille skrivebordet i imitert eik. Klokka tolv er det tomt for leskedrikk, og det er klart for lunsj. Brynildsen setter seg på sin faste plass i kantina, sammen med kollegene Amundsen, Bang og Pedersen. Bang drar en blondinevits som de alle ler godt av. I totida, etter noen timer med bordtennis, støter han på Kaspersen ved kaffetrakteren. Denne forteller om alt arbeidet med Tollefsensaken, om alle de beregninger, kalkuleringer og rapporter som må lages. Brynildsen vil ikke være noe dårligere, han forklarer at han må arbeide videre med Lorentsensaken. I øyekroken ser han Byråsjef Tangen nærme seg, så Brynildsen smetter kjapt inn på kontoret. Der blir han sittende og vente på at klokka skal bli fire, slik at han kan ta seg hjem, vekk fra dette evige tidsfordriv.

Sett fra Vestre Rosten

En forseggjort røykeplass 20 meter fra motorveien

 

Tiller, Trondheims søndre inn og utfartsport. Et sted du passerer på dine reiser mot sør, mot kontinentet og verden. Et sted som er litt nærmere de danske pølsene, snapsen og de kulørte kvinnene, men som ikke kan gi noe menneske hjemlengsel. I denne grå bydel, med sine brede veier og bilbaserte kjøpesentre ligger Fokus banks gamle hovedkontor, ferdigstilt under jappetida i 1985. Den 11 etasjer høye kontorblokka med adresse Vestre Rosten 77 er tegnet av Tore Tønseth fra arkitektkontoret Lien og Risan. Et høyt midttårn med tre sidefløyer hviler på en to etasjer høy betongkonstruksjon, halvveis bygd inn i grunnfjellet. Dette fundamentet forsterker inntrykket av en uinntagelig festning. Et fundament dominert av betong delt inn i avlange vertikale felt. Den samme inndelingen går igjen i de skittenbronsefargede platene på fasaden. Platene er i anodisert aluminium, som ifølge eieren gir bygget et «påkostet 80-talls preg». Mellom de mørke platene sitter rektangulære vinduer i den samme bronsefargen. Bygningen har et brutalt preg, som et Stasi-hovedkvarter i det gamle DDR står den der som et monument over makt og penger. De dystre mørke fargene forteller om at de som holder til her, de ser deg, du skal ikke prøve å lure dem. De lurer deg med skyhøye lånerenter, liten skrift og fondsparing.

Fargerik innredning i resepsjonen

 

Det glaserte inngangspartiet med sitt bølgende tak bryter den strengt strukterte fasaden. Inne bak vinduene finner vi noe som en gang var en travel resepsjon. I dag er stedet med det blankpolerte naursteinsgulvet folketomt, uten noen resepsjonist. Bare en gruppe uformelige, rødeblomstrete møbler fyller det store rommet. De ser ut som om de er plukket rett ut fra en søppelkonteiner. Et eksempel på at mye penger ikke er synonymt med god smak. Innerst i resepsjonen leder tre heiser og en trapp oss videre opp i etasjene. Brungråe heisdører, med matchende lamper står i sterkt kontrast til det knallblå taket.  Det samme taket går igjen i hele trappeoppgangen, der vi på hver trappeavsats finner en liten nisje, akkurat stor nok til å romme en sofa. Sofaene styggere og styggere jo høyere opp i bygningen vi kommer. Bak noen anonyme dører, også disse i blått, ligger kontorene.  Vegg til vegg tepper, dunkle lysarmaturer og glaserte skillevegger, alt i gråbrunt, pryder de smått klaustrofobiske lokalene. Som i resten av bygningen er så å si alt originalt fra den gangen da blokka ble tatt i bruk.

Original sofa og lampe i trappegangen

 

På midten av 2000-tallet valgte Fokus bank å flytte fra den høyreiste kontorblokka på Tiller. I dag eies bygningen av eiendomsbaronen Ivar Koteng, som har fått noen små og mellomstore bedrifter inn i huset. Dessverre for huseieren står flere av kontorlokalene tomme, og iden om å bygge om blokka til boliger har vært oppe til vurdering. Huset er i dag fylt opp med lassevis av eksempler på 1980-talls estetikk. De spesialtilpassede varmeovnene, de futuristiske dørhåndtakene på hoveddøren og den pittoreske  kantina er tre av mange tidsvitner. Sistnevnte er et typisk norsk serveringslokale, der undervektige reke- og karbonadesmørbrød står oppstilt bak buede glassmontere. Kaffen er tynn, og serveringsdisken er gjort i den klassiske, nesten gule eiken. En eikefarge som du alltid finner igjen på offentlige kontorer.  At dette eksemplet på den trauste norske smakløsheten burde tas vare på er det vel heller liten tvil om.

Flere bilder av vakker kunst og arkitektur finner du på #obskurarkitektur

Mange av kontorene i byggingen står tomme

En hemmelig dør på taket

Reklame

Det norske hus

Alstadgården (1971) sett fra Havnegata

En mann i grå pullover faller død om i Alstadgården på pir 2 i Trondheim havn. Mannen, Direktør Alstad rakk akkurat å bli 67 år gammel. De ansatte stimlet sammen rundt kroppen på gulvet. De tenkte alle sammen med ærefrykt på Hr. Alstad. Mannen som i sin tid fikk bygget den praktiske, og funksjonelle gården der deres arbeidsplass til nå hadde ligget. Den mannen som holdt flammende 17. mai taler fra den lille ballkongen på nordveggen. Herren, sjefen, og velgjøreren som på firmaets sommerfester alltid klaget på at kotelettene var for godt stekt. Alstad, et navn i gul neonskrift klistret fast på bygningens vegger så vel som de ansattes bevissthet. Det var dørgende stille i den mørke kontorgangen, en stillhet som tilslutt ble brutt av direktør Alstads sekretær. – Hvem skal vi ringe? Ingen svarte. Det var nesten tomt i begravelsen.

En systematisk hovedfasade

Alstadgården, oppført i 1971, den gangen da Trondheim havn var et sted forbeholdt lasting og lossing, skip og manuelt arbeid. I dag ligger den der, utrydningstruet blant kongresshotell, callsenter og kapitalforvaltere. Et hullete asfaltdekke fylt opp med biler, og betongblokker omkranser bygningen. Det er parkeringsplass på alle kanter, noe som gjør at gårdens besøkende praktisk talt kan kjøre fram til døra. På Alstadgården er ingen sider like. Den ligner et Pytagoras der ett av hjørnene har blitt kappet av. Gule, riflede stålplater, og geledd av H-vinduer pryder den fire etasjer høye fasaden. Mellom vinduene og platene henger det utvendige persienner. Arkitekten har her valgt å bygge persiennene inn i ytterveggen på utsiden, istedenfor å sette dem bak vinduene inne i huset. En løsning som ikke kan sies å være spesielt vellykket. Riktignok blir det bedre plass der inne, men persiennene blir til gjengjeld møkkete. Fulle av skitt og dritt henger de der som et monument over en mislykket ide. Inngangspartiet bryter med den gule fasaden. Under den avlange baldakinen er veggene og inngangstrappa kledd i lys granitt. Taket på gården domineres av en takterrasse satt sammen av gulmalte planker. Terrassen som sikkert ble bygget med tanke på sommerfester og andre firmasammenkomster ligger der glemt, forlatt, full av råte og malingsflass.

Hva er vel bedre enn å nyte pølser og pils på denne takterrassen

Inne i huset ønskes vi hjertelig velkommen av en mosaikk. På veggen er avlange fliser satt sammen til motiver inspirert av havet og havna. På en kai står en overvektig gås flankert av en sigarett med armer. Det hele ligner noe fra et Commandore 64 spill. Kunstneren bak verket fikk nok aldri den helt store annerkjennelsen. Forhåpentligvis var han bare en ivrig flislegger, ingen pretensiøs dust med kunstnerstipend. Han fikk uansett fritt spillerom i Alstadgården, der flere av husets fire etasjer er sterkt preget av mannens forsøk på kunst.

Kunst som får oss til å tenke

Trondheim havn er i midt i en rivende utvikling. Nye og fantasiløse bygninger popper opp som paddehatter, noe som betyr at Alstadgården snart må vike til fordel for nok et nytt kontorkompleks. Du kan jo spørre deg om denne bygningen er noe vi bør ta vare på. Huset er enkelt, praktisk og fantasiløst, noe som gjør det til et godt eksempel på norsk arkitektur. Det er en fattigslig konstruksjon som skulle være så billig som mulig, i et land der byplanlegging var (og er) synonymt med trafikkplanlegging. Det var ingen krav til at området rundt huset skulle opparbeides med busker, trær og gress. Det var bedre å la asfalten løpe helt opp til grunnmuren, slik at brøytebilen lett kunne brøyte vekk snøen rundt huset. Alstadgården står der som et monument over disse gårdene som finnes rundtomkring i norske byer og tettsteder. Gården har fortsatt mange originale detaljer. Heisen, søppelsjakta, dørene og vinduskarmene er blant dem. Burde ikke denne autentiske bygningen få en velfortjent plass på norsk folkemuseum. Der kan den stå sammen med fattigslige og praktiske norske rønner fra 1800-tallet. Ingen så heller verdien av disse før det var for seint. Ring fortidsminneforeningen, hvis ikke kan Alstadgården måtte gi tapt til fordel for et nytt P-hotels.

Flere bilder av vakker kunst og arkitektur finner du på #obskurarkitektur

En komposisjon av lagerport og ballkong  på nordveggen

Rivningstruet sekstitallsperle

Leangen travbane sett fra Tungaveien

Året er 1965. Sola titter fram over en horde mennesker som har valgt å legge turen til Leangen travbane, denne første lørdagen i april. Banen er fylt opp med menn, noen kvinner og en haug med unger. Mennene følger spendt med, der de ikledd hatt og frakk griper hardt om den nyinnkjøpte travkupongen. Kvinnene holder styr på barna, som stapper kroppene fulle av iskrem, pølser og brus. En av ungene er travelt opptatt med å innta en krone-is med sjokolade. Isen er smurt utover det lubne fjeset, der en liten potetnese stikker ut som et lite skjær i et hav av iskrem. Gutten, den seks år gamle Ivar, sitter på første rad i den nybygde tilskuertribunen. Han er på travbanen med faren, og sammen følger de spendt med på hestene der de løper bak det ruttete vindusglasset. Der Ivar sitter, en vårdag i 1965, vet han ikke at han en dag vil omforme denne idyllen til et lukrativt boligprosjekt.

Den eldste tribunen (1964)

Travbanen ligger bortgjemt i Tungaveien, like ved Ikea og Trondheims nordre utfartsåre. To innglasserte tribuner omkranser den gråbrune banen. Den første av tribunene ble oppført i 1964, mens den andre kom på plass i 1978. Sammen danner de en sammenhengende konstruksjon i to etasjer, der den nederste tjener som serveringssted, mens den øverste huser selve tribunen. Den eldste bygningen er en modernistisk konstruksjon i glass og betong. Første etasje består av en flat, åpen fasade, der store vinduer brytes av betongsøyler. Andre etasjen er et stort rutenett av glass. Store glassflater delt opp av hvite vindussprosser i stål. Over glasset, som en beskytende vinge, hviler det utskutte taket. Sammen med det lyse glasset gjør det at bygningen utstråler en åpenhet, en transparens.

Panoramautsikt over travbanen og Trondheim by

Utsikt mot den nye tribunen i nordøst

Bak vindusglasset står det lange rader av enkle tilskuerbenker i brunbeiset tre. Den brune fargen går igjen i billettluka og røykerommet øverst oppe i bygningen. Her, høyest oppe i huset får man en nesten svimlende panoramautsikt over travbanen og Trondheim by. Hele tribunen er et helt autentisk sekstitall. Med unntak av et par utrangerte rør-Tver, og noen lyskastere er bygningen akkurat slik den var da den sto ferdig. Gamle salongbord og en vakker SEAS høyttaler er bare noen av mange originale detaljer. I travkroa i første etasje har det derimot skjedd forandringer. Lokalet er pusset opp, og ligner en hvilken som helst annen norsk kafe. Kaffen er tynn og klientellet er tilårskomment. Eldre menn sitter sammen i små grupper, bøyd over sine travkuponger. Der sitter de og håper på at «Slippery Pete», «Lucky Gonzales» eller «Happy landing» skal ta hjem seieren, og den store pengepremien. Men, «De spiller stadig vekk på hest, men velger veldig sjelden den som traver best».

Endeløse rekker av brunbeisede benker

I disse dager diskuteres det om travbanen i Trondheim skal ofres til fordel for boliger. I høst la en gruppe eiendomsspekulanter, med Ivar Koteng i spissen, inn et bud på 600 millioner kroner for travbanen. Planen er å rive de gamle bygningene, for så å gjøre denne oasen om til et nytt, fantasiløst boligområde. Travbanen blir dermed nødt til å flytte ut av Trondheim, til Orkdal, Melhus eller Klæbu. Har noen spurt seg om folk er villige til å reise så langt for å få med seg tirsdagsløpet? En slik flytting vil sannsynligvis føre til en langsom død for travsporten, der aldersgjennomsnittet allerede er temmelig høyt. For ikke å snakke om det ressurssløseriet det er å ofre denne perlen av en bygning. En bygning som allerede er i ferd med å forfalle. Taket øverst i tribunen har gått lekk, og store vanndråper faller ned i overfylte plastikkbøtter. Dette lar seg enkelt reparere, og det koster kunne en brøkdel av det det vil koste å bygge nytt. Om man kan verne fantasiløse industribygninger fra sekstitallet, hvorfor ikke en institusjon som i alle år har vært en viktig del av byens kulturliv. La ikke grådighetens herrer styre byen, la travbanen leve!

Originale reklameskilt

 

Verneverdig penisforlenger

Siemensblokka (1962)

SIEMENS, Trondheim

Tidlig på nitten sekstitallet sitter to menn ved hver sin ende av et skrivebord. Bordet er av teak og kontorveggene er kledd med plater av palisander. Den eldste av herrene, en tykk og pløsete mann med en sigar i munnviken snakker alvorlig til den andre. Den tykke er disponent Siemens. Han har nettopp instruert den andre i hvordan han ser for seg selskapets nye kontorbygg i Trondheim. «Den nye kontorbygningen skal være så billig som mulig. Kle den i stålplater, det er rimelig å vedlikeholde. Ja, også skal platene være mørkerøde. Men bygningen skal være høy. Folk i Trondheim skal forbinde Siemens med noe imponerende og eksotisk.» Den andre herren, arkitekten, følger konsentrert den tykkes utlegninger. Av og til noterer han noe i en notatblokk han har liggende på bordet foran seg.

Siemens i snø

Om du kommer kjørende sørfra inn mot Trondheim kan du ikke unngå å legge merke til den høyreiste, røde, blokka, med den store, hvite, Siemenslogoen. Den er som et fyrtårn der den står blant små og lite flatterende næringsbygg.  Den syv etasjer høye bygningen ble oppført for Siemens i 1962 av Herman Krag. Huset er smalt, noe som sammen med den lave omkringliggende bebyggelsen understreker blokkas høyde. Den er modernistisk, enkel og praktisk. Blokka ser ut som en stabel bøker. Seks bibler er stablet oppå en liten salmebok. Salmeboka, husets første etasje, skiller seg fra de andre etasjene. Den er mindre, og den er glasert. Byggets øvrige etasjer består av lange rekker med H-vinduer, et vindu som må sies å være et typisk eksempel på norsk design, praktisk og stygt. Resten av fasaden er kledd med riflede stålplater, malt i skittenrødt.

Riflede stålplater og H-vinduer smykker fasaden

Inne i resepsjonen i første etasje bekles langveggen av de samme røde stålplatene. Sammen med et grått gulv i naturstein gir etasjen et inntrykk av å være en representant for noe industrielt, noe solid og evigvarende. Like strukturert som byggets innside ligger resepsjonen der. Befolket av menn kledd opp i plagg innkjøpt hos Dressmann og Bogerud tekstil. God kvalitet, praktisk, men også billig.

Resepsjonen i første etasje med autentisk heis og heisdisplay

Siemensblokka er i dag vernet, da den var den første i en rekke av lignende Siemensbygninger i Norge. Den er også et godt eksempel på industriarkitektur fra norsk etterkrigstid. Området rundt blokka er fortsatt delikat opparbeidet med en liten park med en klynge eiketrær og en natursteinsvegg. Mye av det originale interiøret er ennå i huset. I karmen til heisdøra sitter blinkende tall som opplyser oss om hvilken etasje heisen befinner seg i. I H-vinduene henger det fortsatt originale gardiner, røde, med gule striper og blå dråper. Gardiner som mest av alt minner om noe man finner i en utrivelige studentbolig. Høyblokka er nøktern og enkel. Strukturert og funksjonell. Om den bør få stå til evig tid kan diskuteres.

En vegg som kunne hatt godt av noen strøk med maling