Parkeringshus i verneverdig bryggerekke

_mg_3278
Bilhuset (1960) sett fra Bakklandet

Instagram

Kjøpmannsgata, en todelt gate mest kjent for sin brannvold og sine fargeglade brygger. Bryggene mot den søvnige Nidelva, minner om en forgangen tid, der transport var noe som foregikk med båt. I bryggerekka som var bygget for skipene ble det i 1960 gjort plass for et bygg tilegnet en ganske annen farkost. En rekke vakre bryggehus ble ofret til fordel for et fire etasjers parkeringshus. Huset var til for disponenter, leger og andre samfunnsstøtter. Nå slapp disse betydningsfulle herrer å bruke noe så primitivt som buss eller sykkel på sine reiser inn til kontoret. Nå kunne de bare sette seg bak rattet, i et av sine nyinnkjøpte bensinsluk, for så å fare til Bilhuset i Kjøpmannsgata 41.

_mg_3040
Over inngangen til P-huset henger forsatt et gammelt neonskilt

Om man spankulerer nedover Kjøpmannsgata fortoner Bilhuset seg som en del av bryggerekka. Kanskje observerer man at det er litt nyere enn de andre bryggene. Kanskje legger man merke til at fargen er litt blassere, ikke så fargesprakende som brygghusene fra 1700-tallet. Axel Guldahl jr., arkitekten bak parkeringshuset, har med begrensede ressurser prøvd å få bygget til å gli mest mulig inn i omgivelsene. Taket ser ut som taket til fire brygger. Som fire bratte tinder skyter de opp mot himmelen. I langveggene er det satt inn smale, høye, vinduer, flankert av blikkplater. Blikkplatene er lagt loddrett utenpå fasaden, slik at vinduene blir liggende innfelt mellom dem. De mørkebrune platene danner en ensformig fasade, uten kreativitet eller livsgnist. Dette er ikke fasaden til et oppadstigende reklamebyrå, fylt opp med kreative menn med bolleluer og skjegg. Det minner mer om framtoningen til en regnskapsfører i pullover, med et ansikt like skittenhvitt som fasadens murpuss. Og ganske riktig, det er ingen reklamebyråer i huset. En bensinstasjon, en bilforhandler og en rekke holdingselskaper med låste dører, og tomme postkasser holder til i p-husets næringsdel. Smale trapper, og trange ganger leder fram til de anonyme, hvite, dørene. Herfra kan man ta seg rett inn i parkeringsanlegget.

_mg_3139
Originalt stålrekkverk

Selve P-huset er trangt og kronglete konstruert. Hver etasje er delt opp i flere rom, med smale åpninger. Bygget er oppdelt i åpne halvetasjer, adskilt med stålrekkverk, konstruert av bøyde jernstenger. Hvert plan har ulik takhøyde, noen ganger er ikke taket høyere enn 195 centimeter. I den øverst etasjen er det skråtak, noen som minner mer om en låve enn et parkeringshus i Trondheim sentrum. Det virker som om arkitekten først tegnet bygningens utside før han bestemte seg for hvordan huset skulle utformes innvendig. Den varierende takhøyden og de små rommen kan tyde på det. Innsiden bærer preg av å være bygde på billigst mulig vis.

Det er ikke gjort store forandringer her siden 1960-tallet. Originale skilt, høyttalere og heisdører vitner om en for lengst tilbakelagt tidsepoke. Det autentiske neonskiltet over inngangen lyser innbydende mot parkeringssøkende bilister. Bygningens kvaliteter ligger i at den ikke framstår som dominerende i forhold til de gamle bryggene. Byggehøyden og skråtaket vitner om en arkitekt som faktisk har tatt hensyn til omgivelsene han bygger i. En hensynsfullhet og respekt man ikke kan forvente fra en arkitekt i rivningen og historieløshetens tiår. Det forsvarer riktignok ikke at en rekke vakre brygger fra 1700-tallet måtte vike til fordel for P-huset. Likevel, resultat ble ikke så aller verst.

I 1960 dekket Filmavisen åpningen av Trondheims nye parkeringshus. Se klippet her.

6868989793_bccce7f824_b
Sommeren 1978 var det ESSO som drev bensinstasjon i Bilhuset. I dag er det Hydro Texaco som eier stasjonen. Fotograf: Gunnar Houen. Bildet er hentet fra Trondheim byarkiv.

 

Bilen bak brutal betong

_MG_2699 (26)
Parkeringshuset sto ferdig i 1964

Ut fra fjellskrenten ved Høyskoleparken skyter en lang odde ut i Elgesetergate. En odde så grå som det norske grunnfjellet. Noe bastant, noe naturlig, nei det er natur. Eller kanskje er det et skip. Et frakteskip som krysser Panamakanalen. Elgestergate, Trondheims Panamakanal. Trondheims svar på Nilen. Der den strømmer gjennom bydelen som en rett å, okkupert av personbiler og vogntog. En gate der menneskene er forvist til smale fortau, og røde menn som aldri forsvinner. I en slik gate ligger den største gesten som kan skjenkes en bil. Et hus som er til kun for bilen, parkeringshuset i Elgesetergate 21B.

_MG_2699 (28)
Rotunde sett fra Klæbuveien

Parkeringshuset ble tegnet av Axel Guldahl jr. for «Tronhjems drosjeeieres salgslag». Huset sto ferdig i 1964, midt i bilismens glansdager. I bilens gate, Elgesetergate, der en ny reguleringsplan skulle sørge for at den allerede brede vei skulle bli enda bredere.  At all trafikken fra Oslo til Trondheim og fylkene nordafor skulle ledes gjennom denne gaten. Det nye parkeringshuset skulle sørge for at folk fikk et sted å sette sitt nye framkomstmiddel. Huset er satt sammen av en rotunde, og en rektangulær kloss som løper ut mot hovedveien. Den består for det meste av betong og glass. Betongen er massiv og tung. I enden nærmest Elgestergate er bygningen delvis kledd med blikkplater. På langsidene av p-huset løper lange kolonner av små avlange vindusflater av frostaglass. Fra utsiden kan det se ut som om bitene danner en egen flate for hver etasje. Førsteetasjen er derimot åpen, helt uten glass som om den tidligere tilhørte en bensinstasjon. Her, under bensinstasjonstaket er det fortsatt originale fliser. Enkelte autentiske lamper finner man også mellom de lange radene av døende lysarmaturer. Alt forfallent, skrikende på en snarlig renovering.

_MG_2699 (1)
Rotunde

Innvendig er det heller ikke mye annet enn umalt grå betong og glass. I den trange rotunden kan de få bilen som velger å legge veien hit kjøre opp til ønsket etasje. Hele bygning har noe ødslig og futuristisk over seg. De umalte betongveggene og det frosta glasset gjør at huset føles kaldt. Bedre blir det ikke av at enkelte av de mindre vindusåpningene er fylt igjen med nettinggjerder, som i et fengsel. Likevel, denne enkelheten har noe fengslende over seg. Det er så enkelt, så minimalistisk og så funksjonelt at det på en eller annen måte blir vakkert. Tiden har stått stille inne i huset. Gamle treporter, og en nødutgang fylt med flere duelik og kilovis med fugleavføring tyder på at det ikke er her framtiden ligger. Et slitent bilvaskeri, og noen andre små bilrelaterte virksomheter bekrefter inntrykket av at bygningen ikke har lenge igjen. I dag foreligger det planer om å rive p-huset til fordel for et nytt overdimensjonert boligkompleks. Om prosjektet blir satt ut i livet vil Trondheim bli en obskur perle fattigere.

_MG_2699 (20)

.

_MG_2699 (23)
Det er ikke mange som velger å parkere bilen her
_MG_2699 (52)
Original rulleport

 

3944278472_4e94c62970_z
Byggingen av P-huset i Elgesetergate. Bildet er tatt i 1964. Fotograf: Ukjent. Bildet er hentet fra Municipal Archives of Trondheim (Trondheim byarkiv)

Instagram

Pirrende 50-talls trapper (IDUNGÅRDEN, Trondheim)

_mg_2503
Idungården (1957) i Olav Tryggvasons gate 24, Trondheim

Der Trondheims paradegate Olav Tryggvasons gate møter den lunere og nettere Carl Johans gate ligger en sju etasjers modernistisk forretningsgård. Gården ble oppført 1956-1957, og ble tegnet av arkitekten Bjarne Borgersen for forsikringsselskapet Idun. Et mektig og voksende foretak skal vi tro byggets fasade. Oppdelt i et stramt rutenett, ved hjelp av betongpilarer, blågrønne plater og vinduer av teak. En fasade som gir et inntrykk av noe trygt og stabilt. En fornemmelse av at de foretakene som holder til her, de har alt på stell.  De har innarbeide systemer og strenge rutiner som følges til punkt og prikke. Om det mot formodning skulle bli slinger i valsen, vet vi at en snarrådig kontorsjef eller disponent straks vil ordne opp, og føre skuta på tilbake rett kjøl, tilbake til den ordnede og kontrollerte hverdagen. En hverdag der alle selskapets forsikringsagenter, disponenter og sekretærer ankommer arbeidsplassen i nitiden. Vi ser dem der de haster inn gjennom en av bygningens tre hovedinnganger. Noen hviler hendene på det smekre og glattpolerte trappegelenderet av teak, mens de setter føttene på den harde og tillitsfulle granittrappa. Andre velger heisen, der de heller hviler øynene på den lysende heiskonsollen, enn på sine medpassasjerers morgentrøtte ansikter.

 

 

I dag står trappoppgangene og heisene der som et frosset femtitall. Det er nesten så man kjenner lukten av pipetobakk når man ser de smekre vindusrammene og trappegelendrene, alt i lys teak. Vinduene er satt sammen av dobbelt isolasjonsglass, og er av typen Thermopane. De er utstyrt med dominerende vindushåndtak, en stor hvit kule som er festet på et lite stålrør i krom. Trapperekverkene består av smale hvitmalte jernstolper, som sammen med det nette gelenderet og de hvitmalte veggene gir et lyst og luftig inntrykk. Gården har tre slike trappeoppganger. I de to minste holdes gelenderet oppe av enkle loddrette stålrør, som brytes brutalt av, når de når trappeavsatsene. I hovedoppgaven, oppgang A, finner vi det vakreste og mest forseggjorte trapperekkverket. Skråstilte, smale, jernstolper danner en bølgende konstruksjon, som buer seg elegant når rekkverket runder trappeavsatsen. En konstruksjon som gir oss en føles av fart, eleganse, som en sydlandsk danserinne med hendene fulle av flagrende silkesjal.

 

 

Ved inngangen til trappen i oppgang A, møtes vi av en klassisk 50-talls mosaikk av den norrøne guden Idun. Mosaikken domineres av blå og grønne steiner. Oppgang A er byggets hovedinngang, der forsikringsfolket en gang dominert. I de andre og mindre påkostede oppgangen hastet leger og forretningsførere til sine kontorer. Disse oppadstigende og framtidsrettede menn skuet utover byen fra sine høyt beliggende kontorer. Ned i første etasje handler de fremadstormende menns koner i de moderne galleriforretningene. Gårdens førsteetasje har flere slike butikklokaler, alle med store forlokkende vinduer som vender ut mot gaten. Bak vinduene finnes flere toetasjes forretninger, der andre etasje består av et galleri. Opp til galleriet leder en hvitmalt trapp, med et rekkverk av hvite stålrør. Mellom stålrørene er det spendt hvitlakkerte vaiere. Denne trappen er bygget i 1954 av en håndverker som mottok beskjedene 5 kroner og 70 øre timen for jobben. Her lever mye av den vakre 50-talls estetikken videre, side om side med moderne, minimalistisk butikkinnredning. Fortsatt sees den originale teaken på brystpanelet og i vindusrammene.

 

_mg_2532
Elegant og nyrestaurert trapp i klesbutikken Flippa K.

 

Andre steder i bygningen har dessverre mye av den autentiske dekoren måttet gi tapt til fordel for framskrittet. Kontorer og ganger bærer preg av å ha blitt renovert en gang iløpet av de siste tjue årene. Taket er senket ved hjelp av hvite takplater, som ligger som et skjold utenpå den originale himlingen. Platene gir kontorene bedre akustikk og isolasjon, men bidrar samtidig til et mer klaustrofobisk innemiljø. Det blir kun to meter mellom gulv og tak, noe som sammen med de hvite lysstoffrørene gjør gangene og kontorene trange og sterile.

 

 

Flere av butikklokalene er også totalrenovert og overtatt av dyre merkebutikker. Forretninger der man ikke kommer langt med en vanlig arbeiderlønn eller et stipend fra statens lånekasse. En hipp og anonym grillrestaurant har flyttet inn i den gamle puben Carl Johans lokaler . Men, til tross for alt dette er det fortsatt mang fine detaljer som bør tas vare på. Bommerangformede dørhåndtak, og tidstypisk dørskilt er enkelte steder fortsatt helt intakte. Forhåpentligvis finnes det noen som verner om disse tidstypiske kulturminnene, for på den måten å la Idungården leve videre som et eksempel på 50-talls arkitekturen.

Om du ikke har fått nok av obskur arkitektur finner du flere bilder på Instagram, #obskurarkitektur. 

4057365863_1cd9dc7364_b
En gammel gård måtte vike til fordel for Idungården. Fotografert tidlig på 1950-tallet. Fotograf: ukjent.  Bildet er hentet fra Municipal Archives of Trondheim (Trondheim byarkiv).