Dette er Norges sovjetiske kulturpalass

_MG_8247
Aspåsen skole (1966)

Instagram

ASPÅSEN SKOLE, BODØ

Bodøs flotteste skole bærer preg av mangel på vedlikehold.

Året er 1961, og arkitektene Paul Cappelen og Torbjørn Rodahl vinner en konkurranse om å tegne en ny skole for Bodø by. Det nye kjempebygget som skulle huse 1000 elever, kom som svar på den store babyboomen som hadde feid over landet i årene etter andre verdenskrig. Også den nye grunnskolen, som med sine 9 år skulle erstatte datidens 7-årige folkeskole gjorde behovet for et nytt skolebygg prekært.

_MG_8257

 

Fem år senere, i 1966, sto Aspåsen skole ferdig, akkurat i tide til byens 50 års jubileum. Den ligner et overdimensjonert skalldyr der den ligger langs med Hålogolandsgata. En solsikkefrøformet bygning i tre etasjer som fører tankene til et kulturpalass fra en eller annen postkommunistisk stat. De to øverste etasjene med vertikalt plasserte vinduer danner en taggete fasade, som bryter med den strømlinjeformede førsteetasjen.

_MG_8238

 

Som i mange av de tidligere kommuniststatene har man heller ikke her skjønt verdien av vedlikehold. Det hullete asfaltdekket foran skolen, som er fylt opp med nettinggjerder og tilfeldig utspredte betonggriser, vitner om klassisk norsk estetikk. Om området hadde blitt gitt litt ekstra omsorg gjennom noen flere trær og litt brostein ville totalopplevelsen av bygget ha vært bedre.

_MG_8265

 

Innvendig slynger to buete parallelle ganger seg langs med klasserommene. Mye av det gamle er byttet, men fortsatt finnes det blant annet flere vinduer med originale teakrammer. I hallen i første etasje vender store panoramaglassruter med rammer av det utrydningstruet edeltreet, ut mot en grusbelagt fotballbane. Kanskje ikke direkte praktisk, men delikat.

_MG_7906

_MG_7947

 

Dagens skole bærer som tidligere nevnt preg av manglende vedlikehold. Etter at kulturhuset, som holdt til i deler av bygget i mer enn 20 år, flyttet ut i 2014, har det vært snakk om å renovere bygget. Men store mengder asbest gjør renoveringen kostbar, og politikerne har vært inne på tanken om å bygge en ny skole. Heldigvis ble det før jul klart at 300 millioner kroner skal settes av til å oppgradere og utbedre dagens skole, slik at også kulturskolen kan flytte inn. Kulturbinge har noen politikere med fotballpreferanser kalt den.

 

_MG_7961

 

Det er bra at politikere og Bodøværinger er fornuftige nok til å ta vare på byens kulturpalass. Faren med en renovering er at siste rest av skolens autentiske detaljer forsvinner. Gamle teakvinduer har en lei tendens til å ikke bli verdsatt, men man kan jo håpe. Forhåpentligvis vil man i forbindelse med renoveringen gjøre noe med området rundt. Med hjelp av noen steinheller og litt beplanting vil man igjen kunne oppleve Aspåsen skole fra sin mest flatterende side.

Følg obskur arkitektur  på Facebook og Instagram.

_MG_8178

Reklamer

Ketsjup var forbudt

_MG_4891.jpg
Syverkiosken i Maridalsveien, Oslo (ca. 1930-1950)

Instagram

Snart er pølsekiosken historie. Ingen ser ut til å bry seg.

Varme pølser, aviser, Lohengrin og Solo. Kiosk. Ei bu der pølsesultne kunder vinterstid sto hutrende ute i kulda, mens de ventet på en wiener eller sin faste kveldsavis. Ordet kiosk stammer fra det tyrkiske «köşk» som betyr lysthus. I Norge begynte blad- og aviskioskene å bre om seg på slutten av 1800-tallet. En av dem som satset stort på kiosker var Bertrand Narvesen, mannen bak Narvesenkioskene. Hans salgsboder ble etter hvert et vanlig syn rundt landets mange jernbanestasjoner, der de forsynte leseglade nordmenn med aviser og blader.

_MG_4920.jpg
Sannergata på Øvre Grünerløkka

 

Kioskens gullalder kom etter krigen, da pølsekioskene dukket opp. En bod der sultne nordmenn kunne få servert en pølse i lompe eller brød, med sennep som tilbehør. Den nå så folkekjære ketsjupen gjorde sitt inntog på slutten av 40-tallet. Den skapte problemer for kioskeieren. I Sverige vet vi at ketsjupen lenge var forbudt, men utpå 50-tallet ble den heldigvis tatt inn i varmen. Hva som kunne selges i en slik kiosk var nemlig strengt regulert av myndighetene. I vårt naboland var det flere varer som ikke kunne selges i kioskene. Det var blant annet ikke lov å selge pølser og iskrem fra den samme boden. Derfor lå det ofte to kioskboder ved siden av hverandre. En iskremkiosk og en pølsekiosk.

_mg_4880
Flere av kioskbodene ble tidligere drevet av såkalt mindre arbeidsdyktige personer. Det var kommunen som bestemte hvem som skulle få drive kioskvirksomhet.

 

I Oslo finnes det fortsatt noen klassiske kiosker. En av de mest særpregede er Syverkiosken i Maridalsveien 45, noen titalls skritt øst for Aleksander Kiellands plass. En rød, knøttliten trebygning, trolig oppført en gang i perioden 1930 til 1950. Den opptar kun noen kvadratmeter der den ligger mellom to bygårder og et plankegjerde. Her får fortsatt kundene servert sin pølse fra en liten luke i veggen. Det flate taket, de vertikale trebordene og de avlange kiosklemmen har heller ikke gjennomgått noen større forandringer siden bygningen var ny. En blomsterkasse fylt opp med lyng er montert opp på den ene veggen. Dette må være en etterlevning fra etterkrigstidens Norge, den gangen da selvplukket lyng i hvit plastkasse var synonymt med pynt.

_MG_4946.jpg

_mg_4852
Thereses grill på Bislett har egen terrasse

 

Syverkiosken er dessverre en av de få rene pølsekioskene i Oslo. Mange kiosker har etter hvert blitt til gatekjøkken med innvendig spiseplass, der gjestene kan nyte hamburger og kebab. Et eksempel på et slikt serveringsted finner vi i Thereses gate på Bislett. Her er kiosken, med sin lille takterrasse, klemt inn mellom en bygård og et storvokst tre. De glorete plakatene på fasaden reklamerer for kebab og pizza. Til tross for de lite flatterende reklameskiltene er den lille trekonstruksjonen ikke helt uten sjarm, der den med sin høye pipe og avlange form, mest av alt ligner styrhuset til en dampbåt.

_mg_4989
Kombinert kiosk og gatekjøkken i Feltspatveien på Lambertseter

 

I dag er skillet mellom butikk og kiosk nesten visket ut. Kiosken er ikke lenger bare synonymt med en liten bod som selger pølser, aviser og iskrem. Det har blitt små, døgnåpne butikker, mange på størrelse med mindre kolonialforretninger. De gamle kioskene lever livet farlig, der de står, i veien for fortetningskåte utbyggere og politikere. Snart er de historie, uten at noen ser ut til å bry seg. I Oslo er det kun Narvesenkiosken i Karl Johans gate som er vernet. Trebygningen som er tegnet av arkitekt Erik Waldemar Glosimodt  i 1912, er vakker der den ligger like ved Eidsvolls plass. Men byantikvaren må snart komme på banen, slik at også andre kiosker blir tatt vare på. Hvis ikke vil Syverkiosken snart være historie.

Se flere kiosker på Instagram. Følg oss også på Facebook

_mg_4958
Nedlagt gatekjøkken i Haavard Martinsens vei i Groruddalen

Her har det ikke vært folk på over 10 år

_MG_3492.jpg
Det underjordiske toalettet ved torvet (1930)

Instagram

Vi tar turen ned i Trondheims underverden.

1.januar 1930 skiftet byen Trondhjem navn til Nidaros. Det er ikke bare navnbyttet som gjør dette til et minneverdig år for byen. Dette er også året da Trondheims første offentlige toalett åpnes. Det underjordisk anlegget som ligger på østsiden av torvet, ble tegnet av arkitekt Carl Johannes Moe. En driftig mann, som blant annet står bak praktbygg slik som Bispehaugen skole og Katedralskolens vestfløy.

_MG_3495.jpg
Legg merke til Trondheimsrosene i metall

 

I dag er toalettene lukket og avlåst. Foran dørene er det spikret opp sponplater, slik at nysgjerrige byborgere ikke skal forville seg inn i det snart 90 år gamle anlegget. Fra utsiden ser vi et kraftig rekkverk av granitt som snor seg rundt to trapper. I granitten rundt trappene er det festet Trondheimsroser og doble porter, alt sammen i smijern.

_MG_6481.jpg

_MG_6451.jpg
Det originale myntinnkastet fra 30-tallet står her fortsatt

 

Om vi spankulerer ned trappene finner vi grønnmalte dører. Bak disse møtes vi av en luke i glass, og det som en gang var dovaktens plass. I dag står det et antikvarisk myntinnkast her. En innretning som trolig stammer fra 1930-tallet. Her legges betalingen på en liten skinne av metall, slik at mynten ruller gjennom en omstendelig kurve, ned i en kraftig, grønnmalt stålboks.

_MG_6455.jpg
Damedoen er preget av forfall. Her har det ikke blitt gjort stort siden begynnelsen av 90-tallet.

 

Det har dessverre skjedd større forandringer inne på toalettrommene, enn ute i gangen. I 1993 ble anlegget rehabilitert, og gamle fliser og toaletter ble byttet ut med anonym 90-talls baderomsmote. Kvadratiske, keramiske fliser i hvitt og blått omkranses av lysgrå fuger. Herretoalettet ser, til tross for den noe alderdommelige stilen, nesten ut som nytt. På dametoalettet har derimot forfallet gjort seg gjeldene. Her har taket gitt slipp på himlingen, slik at denne mest av alt ligner en lodden duk, der den henger slapt ned fra oven.

_mg_3483
Pissoaret i Festningsgata (ca.1950-1970)

 

Men, Trondheim har også andre interessante offentlige tisseplasser. Tidligere var det flere rendyrkede pissoarer i byen, men nå er det kun ett igjen. Pissoaret i Festningsgata er en åttekantet betongkonstruksjon, malt i grått.  Det er tydeligvis ingen som sitter på noe informasjon om det beskjedne avlukket, men det har nok aner fra etterkrigstiden. Akkurat som med anlegget under torvet, ser pissoaret på Møllenberg ut til å være glemt av kommunen. Veggene er tagget ned, og innsiden har blitt gjort om til søppelcontainer. En hvit inngangsdør, noen pappesker og masse plastsøppel fyller opp det lille, mørke rommet. Vannet fra pisserenna sørger for å holde søpla fuktig, og lukten av forråtnelse river i nesa. Og slik har det vært siden i sommer.

_mg_3475

_mg_3459
Der folk en gang tisset, har det nå blitt avfallsplass

 

Det er tydelig at Trondheim ikke er et sted der offentlige toaletter blir verdsatt. Pissoarene ser ut til å ha gått av moten for lengst, da kravene til universell utforming har satt en stopper for avlukker kun tiltenkt tissetrengte menn. I Oslo ble pissoaret i Stensparken fredet i 2009, men Trondheims siste rene, offentlige urinal, går en uviss skjebne i møte. Det samme kan sies om det underjordiske toalettet ved torvet. På begynnelsen av 2000-tallet bestemte kommunen seg for å legge ned driften av toalettet. Do-gjestenes toalettbesøk skulle nå heller legges til en grønn, automatisert «dokasse» i andre enden av plassen. Da det underjordiske toalettet ble lagt ned foreslo daværende Byantikvar Gunnar Houen at toalettet skulle bygges om til bar. Nå har det snart gått femten år siden ideen ble luftet, så det ser ut til at det ble med forslaget.

_mg_6466
Det  elektriske anlegget i det underjordiske toalettet er for lengst satt ut av drift

 

At anlegget burde tas i bruk er en selvfølge. Det kan med enkle grep bygges om til pub eller kunstgalleri. Riktignok må det elektriske anlegget skiftes, og mugg og råte må fordrives, men med sin sentrale beliggenhet finnes det uante muligheter for å skape et nytt offentlig rom her. Ser vi over dammen, til metropolen London, har de der bygget om et underjordisk offentlig toalett til cafe. Kanskje ikke så behagelig å få servert en latte mocca eller en frappuccino i et rom der folk har gjort sitt fornødne, men et galleri burde i alle fall ikke by på noen problemer. Alt er bedre enn at byens bevaringsverdige anlegg blir offer for likegyldigheten, mens de står ubrukte og forfaller. Vi kan si som Håkon Bleken: Fjern den heslige avføringsboksen og gjenåpne det underjordiske toalettet.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

_MG_6515.jpg
En «doboks» i Ilaparken

En stor egotripp

_MG_6248.jpg
Skatteetatens hus (1974)

Men, i motsetning til Clarion hotell er denne vellykket.

SKATTEETATENS HUS / Tidl. Trondheim politikammer.  

Året er 1974, og i Trondheim åpnes et nytt og monumentalt politikammer. Flere år med byggearbeider på Kalvskinnet, midt i det historiske Trondheim, har endelig nådd sitt endepunkt. På tomta til gamle Trondheim kretsfengsel, ved siden av 1700-talls husene rundt Thomas Angels stuer, ruver nå en massiv og dominerende teglsteinskonstruksjon i fem etasjer. Et nytt signalbygg, og en ny æra for Trondheims lange arm, etter årene i den lite fryktinngytende tregården ved torget, var over. Nå skulle politiet breie seg i den avlange klossen, tegnet av Trondheimsarkitekten Herman Krag. Mannen bak Siemensblokka, og Bunnprisbygget/ Lykkegården. En mann som kunne bygge monumentalbygg tilpasset en ny tid.

Les også: Siemensblokka – Verneverdig penisforlenger 

_MG_6008.jpg

 

Politikammeret, som i dag huser Skatteetaten, ligger i Kongens gate 87. Det minner aller mest om et stasihovedkvarter, med sin strengt strukturerte og symmetriske fasade, der avlange vinduer ligger dypt mellom kraftige pilarer. Det får blokka til å minne om en festning. Et forsvarsverk der de avlange vinduene blir til smale skyteskår i den brunrøde teglsteinsfasaden. Et ytre som ikke harmonerer med de små to etasjers trehusene, som preger resten Kalvskinnet.

Se også: Hvordan så det gamle politikammeret ut i 1982? Se dette og annen Trondheimsarktektur i denne spenningsserien fra NRK. (Eks. TID: 41:30)

_mg_5984

_MG_5959.jpg
Besøksinngangen preges av en lang baldakin

 

Rundt bygningen, finner vi foruten en liten skråning med et par trær, en pent opparbeidet plass, belagt med brostein. Dette området står i sterk kontrast til den helasfalterte parkeringsplassen på andre siden av bygget. Et svart dekke, uten beplantning, fylt opp av biler av varierende alder og størrelse. En liten bro går fra p-plassen, over en vei, og inn i blokka. På den måten kan folk på enkelt vis komme inn i bygningen, uten å krysse den trafikkerte veien inn til politigården. Et typisk trekk fra 70-tallets trafikkplanlegging, der tanken var at bilister og gående skulle skilles mest mulig fra hverandre. En god ide på papiret, men det er uten tvil med på å gjøre området kaldt og sterilt. Det samme kan sies om politiets bakgård som ligger under gangbroa. Her er det trangt, og enda mer asfalt. Et gammelt busskur, som tidligere skjermet bussreisende på Bakke bru fra regn og vind, tjener nå som røykebu.

_MG_5995.jpg
En smal bro leder fra parkeringen, og inn til Skatteetaten

 

Innvendig har det skjedd store forandringer siden bygget var nytt. Små kontorer er åpnet opp, og har blitt til minimalistiske kontorlandskap. Store rom, der lyset siver inn fra alle kanter gjennom de mange vinduene. En vellykket oppussing ser det ut til, men det er likevel synd at det er så lite av det originale som er bevart. Bortsett fra trappeoppgangen og et par garderober er det meste oppgradert og renovert. Enkelte steder dukker det likevel opp spor fra den gangen da bygget var nytt. Skilt, håndtak og tykke ståldører står fortsatt igjen som tause tidsvitner. I kjelleren finner vi de gamle fyllearrestene, som i dag tjenestegjør som lagerplass for permer og papirer.

_mg_5822
Arkivet i en av de gamle fyllearrestene

 

Det er lenge siden politiet hadde tilhold i huset. Allerede noen år etter at bygget sto ferdig, viste det seg at det var for lite, og flere avdelinger måtte flyttes til andre lokaler. I 2003 flyttet hele messingen ut til den nybygde politistasjonen på Brattøra, der to politikammer skulle bli ett. Siden den gang har Skatteetaten Midt-Norge holdt til i den over 40 år gamle bygningen i Kongens gate. Men, Skatteetaten trenger mer plass. Nye oppgaver og flere ansatte krever større boltreplass. Og når leiekontrakten med eieren Entra eiendom om noen år går ut, vil det bety at det må komme nye leietagere inn i bygget på Kalvskinnet.

_mg_5918

_mg_5833

 

Bygget på Kalvskinnet står seg fortsatt godt. Det bærer preg av en enkel og streng modernisme, som skapt for solide, statlige institusjoner. Bygningens tyngde understrekes ved at arkitekten på ingen måte har valgt å tilpasse bygningen til de omkringliggende omgivelsene. For noen vil huset kanskje virke en smule malplassert, der det ligger blant små, klassiske trebygninger. Og, det passer kanskje ikke helt inn. På sin utplanede tomt kunne det like gjerne ha ligget langs E6en ved Lundamo, som i Trondheims historiske sentrum. Å ta så lite hensyn til omgivelsene vitner om en individualistisk arkitekt, med et noe stort selvbilde. Byggingen blir et monument. Et minnesmerke som rager over alt det omkring. Men, stor tro på sine egne ferdigheter eller ikke, det gamle politikammeret er uansett et godt eksempel på god obskur arkitektur.

_mg_5888

Utleiras hemmelige rom

_mg_3428
Iskremfabrikken (1979)

Instagram

Iskremfabrikken som ble tegnet av en hagearkitekt.

Iskremfabrikken (Industribygget), Utleira, Trondheim

På 1970-tallet økte etterspørselen etter iskrem fra Trondheim. Firmaet L.B. Opheim, som sto bak varemerket Trønder-is, hadde siden 1912 holdt til i en liten murbygning i Bynesvegen 9 i Ila. Fra denne lille fabrikkbygningen vest i byen ble Topp-is, Go-is og Diabetiker-is produsert og distribuert ut til de mange kjøpmennene rundt omkring i landet. Anlegget i Ila viste seg derimot å være alt for lite for den stadig voksende iskremprodusenten. Derfor valgte L.B. Opheim å oppføre et nytt og moderne produksjonsanlegg i et gammelt steinbrudd i Utleirvegen 140, mellom Risvollan og Bratsberg.

_mg_3388

_mg_3392
Trønder-is (seinere Joker-is) holdt til i bygning fram til tidlig på 1990-tallet, da virksomheten ble kjøpt opp av Drammens-is. I dag er det sjømatprodusenten Isfjord som er største leietager i bygget.

 

Fabrikkbygningen ble tegnet av hagearkitekten Tryggve Opheim, og sto ferdig i 1979. At mannen var hagearkitekt er vanskelig å forstå når vi mønstrer området rundt bygningskomplekset. En asfaltert plass, fylt opp med paller, en utrangert campingvogn og vilkårlig spredte busker er det som møter oss. Det er ikke mye som minner om en velordnet hage, ei heller om struktur. Selve bygningen er en kraftig konstruksjon, bygget av armert betong, Leca og stålbjelker. Den avlange bygningskroppen rager fire etasjer over bakken, og er kledd med rektangulære, skittenhvite plater. Den avlange formen går også igjen i vinduene, noe som er med på å gi bygget en strukturert, og noe kjedelig framtoning. Monotonien brytes (heldigvis) av et fascinerende kaos av slitne persienner og et virvar av ventilluker og ventilasjonsrør. I fjerde etasje er fasaden trukket inn. Her finner vi isteden en forfallen terrasse, som sakte men sikkert er i ferd med å bli tatt tilbake av naturen. Små busker er i ferd med å vokse opp under de avlange vinduene.

_mg_3381

_mg_3163
En sliten takterrasse

 

Bak vinduene finner vi noen produksjonshaller, et antall små rom og flere trapper. Det vi ser er klassisk industriarktektur, dominert av tykke, malte betongvegger. Veggene er som oftest holdt i hvitt, men i den største trappoppgangen har det blitt brukt mer sprelske farger. Her harmonerer de beige og mosegrønne veggene fint med de knallrøde heisdørene. Dette er typiske fargesammensetninger som vi ofte finner igjen i bygninger oppført på slutten 70-tallet. Andre tidstypiske trekk er de minimalistiske og kraftige formene på trapper og rekkverk, og det sparsomme lyset som leveres fra enkle lysstoffrørarmaturer.

_mg_3226
Trappeoppgang med mange originale detaljer

 

Det mest spennende finner vi ikke i selve bygningen, men bak den. Inne i fjellet, skjult av en anonym rulleport ligger stor lagerhall som er sprengt inn i fjellet. Hallen, med sine grove steinvegger, er på størrelse med et par fotballbaner. Hele dette mektige rommet, som minner om det vi finner i en katedral, ble bygd som iskremlager. I dag er det laksen som dominerer her. Overalt står høye reoler fylt opp med denne ettertraktede røde oppdrettsfisken.

_mg_3299
Den store fjellhallen som ble bygget som iskremlager, brukes i dag til lagring av laks og kylling.

 

I dag er det sjømatprodusenten Isfjord som er største leietager i næringsbygget, men det vil det snart bli en slutt på. Etter over ti år i Utleirvegen flytter bedriften til nye lokaler i Orkanger. Etter planen skal flyttingen være unnagjort i 2018. Hva som da vil skje med produksjonsanlegget i Utleirvegen er usikkert. Dagens bygningsmasse skriker etter vedlikehold. De skittenhvite fasadeplatene ramler ned, og flere steder drypper vannet fra gamle og utette rør. Det er tydelig at eieren, Kastbrekka eiendom, ikke ønsker å ta vare på det gamle produksjonsanlegget, og hvorfor skulle de det. Tomta er sikkert velegnet for boliger, og hva slags verdi har egentlig en næringsbyggning fra slutten av 1970-tallet?

_mg_3247

 

Bygningen er et eksempel på arkitektur fra en av de minst ansette stilepokene. Det er sjelden at du hører folk lovprise bygninger fra 1970-tallet.  «For en stygg 1970-tallskloss» er en replikk som går igjen. Næringsbygget i Utleira er heller ikke direkte pent, sett fra utsiden. Det er et typisk eksempel på norsk arkitektur, der det praktiske helt har overskygget estetikken. Asfalt og fasadeplater, ikke noe brostein, ei heller noen plan for området rundt bygget. Det positive er at tomta er godt utnyttet. Bygningen ligger helt inntil skråningen bak, og man har med det brukt et eller ubrukelig område til noe nyttig. Innvendig har også bygget flere fine detaljer. Varsellamper, lysarmaturer og dører, det meste er originalt. Den kraftige råbetongen er også vakker, der den står som et minne over den undervurderte brutalismen. Vi får bare håpe at huseieren en eller annen gang ser verdien av å eie et slikt bygg. At de tar tak, og pusser opp huset og plassen rundt. At de tenker seg om en ekstra gang før de lar de sjelløse bomaskinene okkupere området. Industribygget i Utleirvegen er kanskje ikke vakkert, men ingen kan påstå at det er helt uten sjarm.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

 

_mg_3143

Trondheims mest moderne skole

_MG_2778
Ringve skole (1960)

Instagram

Her kapper kommunen trær med antikvarisk verdi.

RINGVE SKOLE, Trondheim

På 1950-tallet var det et skrikende behov etter nye skolebygninger. Ikke bare førte de høye fødselstallene etter krigen til et økende behov for nye barneskoler , men også etterspørselen etter videre skolegang var stor. På midten av 50-tallet var kapasiteten ved realskolene og gymnasene (nå ungdomskole og V.G.S.) i byen sprengt, og det begynte å haste med å få på plass nye skolebygninger. Derfor ble det bestemt at den påbegynte folkeskolen på Ringve, nå heller skulle huse en ny høyere skole. Da de første elevene flyttet inn i de halvferdige bygningene høsten 1959, skulle det fortsatt drøye ett år før skolen sto helt ferdig.

_MG_2770.jpg
Vinduene i førsteetasje har blitt satt inn i det som en gang var en åpen paviljong, men som i dag har blitt gjort om til kantine. Her kunne i sin tid røykere og andre med behov fot frisk luft, søke tilflukt fra regn og snø.

 

16. september 1960 kunne endelig skolen innvies, med gaver, blomster og taler. Statsråd Sivertsen, byens ordfører, formannen i byggekomitéen og skolens rektor holdt alle sammen vidløftige og formanende appeller til de fremmøtte. Arkitekt Axel Guldahl jr. fikk også skryt for skolebygningen, som de styrende herrene mente hadde en særdeles vakker utforming.

_MG_2679

_MG_2676

 

Enn i dag er skolen et flott skue, der den ligger omgitt av eng, gress, små knauser og velskapte trær. Den lange og smale bygningskroppen bukter seg som en orm gjennom landskapet. Den underordner seg hver en knaus, og hvert et høydedrag, som en gammel kongevei går den, opp og ned. Skolen er ikke spesielt dominerende, den er enkel, uten unødvendig pynt. Nisjer med blåmalte stålplater og høye vinduer, opprinnelig av teak, preger de delene av fasaden som ikke er kledd i hvit puss. Mellom den pussede veggen, og taket er gesimsen kledd med blikkplater. Platene skaper en enkel, men elegant overgang mellom fasaden og det takpappkledde taket.

_MG_2725

 

Under taket ligger flere femkantede klasserom, små, men lyse. Denne interessen for lys er et typisk trekk ved den nordiske modernismen. I en av korridorene fantes det tidligere også et lysinnslipp i taket, men det har dessverre blitt ofret til fordel for himling av plank. Korridorene er mange, og de er oppdelt av mangfoldige trapper som leder videre opp eller ned til halvetasjer. Tanken her var at byggingen skulle tilpasse seg landskapet best mulig. En god ide, men bygningen kunne aldri ha blitt bygd slik i dag. Dagens krav til universell utforming ville ha satt en stopper for alle disse trappene, lekne som de er, men dessverre noe upraktisk for de bevegelseshemmede.

_MG_1685

_MG_1704

 

For snart 60 år siden, da skolen ble bygget, ble den ansett for å være svært moderne. Bygningen har en åpen og inkluderende framtoning, som står i sterk kontrast til den autoritære utstrålingen, vi finner hos mange eldre skoler. Her er det ingen teglstein, det heller ingen bred trapp som leder opp til en mektig inngangsdør. Det som møter oss er lave og lite fryktinngytende bygginger. Dette er bygningselementer vi finner igjen på de skolene som bygges i dag.

_MG_1694
Flere av skolens korridorvegger er utsmykket av den nordnorske avistegneren og illustratøren Jan O. Henriksen.

 

Dagens skolebygning bærer preg av sviktende vedlikehold. Malingen flasser og pussen faller ned på den 56 år gamle bygningen, som fram til 2012 huset Ringve videregående skole. Etter at de videregående elevene flyttet til nye lokaler på Charlottenlund, har bygget på Ringve blitt brukt som senter for voksenopplæring. I dag leies skolen ut til kommunen, som bruker den som et midlertidig tilholdssted, for elevene ved Lade skole. Hva som vil skje når barneskoleelevene flytter ut av bygget er usikkert. Dagens bygningsmasse har ifølge byantikvaren antikvarisk verdi, den samme klassifiseringen som gamle Lade skole, en bygning som ble jevnet med jorden i sommer. Området rundt Ringve skole har også antikvarisk verdi. Alle trærne og knausene anses å være viktig for byggets karakter. Det hindret likevel ikke kommunen i å felle et par av de vakre trærne rundt skolen.

_MG_1760
Gymsalen har ikke forandret seg mye siden den var ny.

 

Det som er utfordringen i dag, er at skolebygninger fra perioden etter krigen ikke har spesielt høy status, hverken blant de styrende og eller folk flest. Vi kjenner alle disse skolene. Vi minnes den dårlige luften, de kalde rommene og lukten av råte og sopp. Klasserommene har attpåtil ofte feil størrelse, og bygningen mangler ofte samlingspunkt som kantine og aula. Dette er likevel ting som enkelt kan ordnes med tilbygg og ombygging. Bygningsmassen på Ringve har igjennom årenes løp blitt utvidet, og har i dag både aula og en stor scene. Forhåpentligvis vil noen se verdien av denne perlen av en skole, med sin lite prangende fasade, bølgende kropp og lave tak. Vakker som den er i all sin enkelhet.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

4265755870_ce0f5d8cdd_b
Ringve skole i 1964. FOTOGRAF: ukjent. Bildet er hentet fra Trondheim byarkiv.

_MG_2734

Nakenbaderne i Ila

_MG_1186
Trondheim kornsilo (1955/1963/1970)

Instagram

Disse bygningene har du garantert ikke sett fra innsiden.

TRONDHEIM KORNSILO, Ila

I årene etter den andre verdenskrig opplevde landbruket i Norge en enorm vekst. Ikke bare ble den gamle gampen byttet ut med traktor, men også produksjonen av dyrefôret ble effektivisert. Store møller og kraftfôrfabrikker dukket opp over hele landet, og med dem fulgte kornsiloene. Disse gigantiske konstruksjonene satte sitt preg på bybildet, også i Trondheim. Her begynte byggingen av den første kornsilo på Ila i 1953, et byggearbeid som ble ferdigstilt i 1955. Resultatet ble et høyreist kornkammer, bygget for å romme 14.000 tonn med råvarer. I de kommende årene vokste etterspørselen etter dyrefôr, noe som førte til at det i løpet av de neste tiårene, skulle reise seg ytterligere to siloer langs kaiene i Ila.

_MG_2327.jpg
De tre siloene kan romme hele 70.000 tonn korn

 

De tre siloene er tegnet av ingeniør Arne R. Reinertsen, og ble ferdigstilt i henholdsvis 1955, 1963 og 1970. Den nyeste og høyeste rager hele 76 meter over bakken, noe som gjør at den står i sterk kontrast, til de små to etasjer høye trehusene rundt Ilsvikøra og Nedre Ila. De minner mest av alt om overdimensjonerte Pringelsrør, holdt sammen av et bånd i toppen og en planke i enden. Planken er trappeoppgangen som leder opp til toppen av Pringelssrørene, de store rotundene, kalt celler, der dyrefôret og kornet lagres.

_MG_2337.jpg
Siloene er fargesatt av maleren Bruno Lundstrøm, en kunstner som har satt sitt preg på flere viktige bygninger i Trondheim, deriblant campusområdet  på Gløshaugen.

 

I etasjen over cellene sørger skitne vinduer for at noen strimer av lys siver inn i de store, åpne rommene. Et rom der lange hule stålrør fører råvarene  opp fra bunnen av anlegget, og opp i cellene. Et transportbånd forbundet med kraftfôrfabrikken i øst, sørger for at råvarene kan fraktes direkte fra siloene til produksjonsanlegget på Skansen. Her i toppen av siloene har det ikke skjedd mye siden åpningen. Fortsatt ser vi originale skyveporter i tre, gamle callinganlegg, heiser og lysbrytere. Vi finner også inngangen til cellene, der store åpne hull er dekket til med tunge kumlokk. Under lokkene finnes et stummende mørke, og en femti meter dyp avgrunn. Fortsatt vaskes disse cellene for hånd. Ved hjelp av en bærecelle og en alderdommelig maskin fires vaskepersonalet ned i mørket.

_MG_2190

_MG_2140
De skråstilte rørene fører kornet hele veien opp til toppen av siloen, og ned i de dype cellene. Når cellene skal vaskes må folk fires ned i avgrunnen ved hjelp av den merkelige maskinen som er plassert midt i bildet.

 

For å virkelig få en følelse av hvor høye disse siloen er må vi bevege oss ut på taket. Her får du en imponerende utsikt over de flate silotakene, og Trondheim by. På de nærmeste husene kan du tydelig se takterrasser med boblebad og jacuzzi. Ryktene går om at flere av de badeglade foretrekker å entre vannet uten klær, en kuriositet som har gjort taket til et utfluktsmål for nysgjerrige skuelystne.

_MG_2177

 

En annen attraksjon finner vi i den lave kontorfløyen som ligger parallelt med de to eldste siloene. I den to etasjer høye bygningen finnes foruten et pauserom, et stort sjefskontor som bærer preg av å ha stått ubrukt over flere år. Innredningen som åpenbart stammer fra tidlig 80-tall, er holdt i mørkebrunt og bleknet lilla. For å gjøre rommet enda mer usmakelig har den lilla pastellfargen også blitt brukt på veggene. Det føles som om vi er midt i en episode av fjernsynsteateret, i et frosset 80-talls univers der vi løser krimgåter side om side med Helmer og Sigurdsson.

_MG_2262

_MG_2272
Autentisk pauserom og sjefskontor

 

I dag er anlegget fortsatt i full drift, og framtiden ser ganske lys ut for Felleskjøpets siloer i Ila. Siloene har ifølge byantikvaren antikvarisk verdi, noe som nødvendigvis ikke betyr at siloen vil stå til evig tid. Heldigvis ser det ut til at politikerne ønsker industri i sentrum, og grunneieren Trondheim havn har nylig fornyet leiekontrakten med Felleskjøpet. Det er derimot ingen garanti for at det fortsatt vil være industri her om tjue år. I en globalisert verden der stadig flere råvarer hentes fra andre siden av verden er det ikke sikkert at denne industrien vil være levedyktig tjue år fram i tid. Forhåpentligvis vil noen da se verdien av disse mektige og stabile konstruksjonene. Vakre som de er i all sin enkelhet. Kanskje kan de bygges om til boliger, slik vi har sett det i blant annet Oslo og København. En transformasjon er alltids mulig, men enn så lenge vil du stadige kjenne lukten av kraftfôr på din vei gjennom Ila.

Følg obskur arkitektur på Facebook og Instagram.

_MG_2355

_MG_2281
En romslig kjeller, der forskalingsbordene har satt tydelige avtrykk i betongen.